Selv om vi visste at Astri i lengre tid har strevd med alvorlig sykdom var det allikevel en trist beskjed å få at hun hadde gått bort. Som så mange andre mistet hun mange gode år til sykdommen, som også rammer nær familie sterkt. Og våre tanker går derfor i dag spesielt til dem - Audun, Ingrid, Olav og Randi.
Astri og Audun kom begge til Grøtte ungdomsskole i 1972, og mens Audun etter hvert flyttet over til Follo ble Astri værende på Grøtte til hun avsluttet sin yrkeskarriere i 2003.
Astri hadde utdanningsbakgrunn i realfag og fikk derfor de fleste timene sine innenfor disse fagene. Matematikk, fysikk og naturfag ble hennes «hjemmebane», og med sin solide fagkompetanse ble hun en sentral drivkraft og mentor på hele fagområdet. Og med sin lange erfaring fra skoleslaget ble hun også en viktig bidragsyter når en ny skole skulle meisles ut på 70,80 og 90-tallet.
I ei tid da endringsforventningene til skolen kom i rask rekkefølge var vi helt avhengige av både kompetansen og endringsviljen hos lærerne. Astri hadde begge deler, og det trengtes. Den linjedelte ungdomsskolen som skolen var planlagt for, var ikke lenger aktuell. Siden skulle kursplaner inn, for så etter noe år ut igjen. Det ble ei turbulent tid med mange og lange lærerådsmøter i sene kvelder. Men heldigvis var læreflokken full av ungdommelig pågangsmot og pedagogisk velvilje.
Mer enn noen gang ble faglig kompetanse og omgjengelighet satt på prøve. Lærerne skulle ut av egen klasse og inn i forpliktende samarbeid med andre. Med samme fagbakgrunn som Astri ble det naturlig at vi samarbeidet om felles opplegg, oppgaveplanlegging og prøver. Og i et helt nytt skoleslag, der det stadig dukket opp nye elementer i fagene, hadde vi stor nytte av hverandres erfaringer. Astri var alltid positiv og god å støtte seg på. Hun var en bauta i miljøet vårt.
Astri var en sann elevenes forsvarer og venn. Hun kunne nok fremstå streng dersom det var nødvendig, men hadde stor respekt blant sine elever fordi hun kunne faget sitt, visste hva som ville kreves videre og hvordan hun ville ha det i klasserommet.
Grøtte skole, og vi som var kolleger, har mye å takke Astri for. Det er trist å tenke på at hennes pensjonisttid skulle bli så vanskelig. På vegne av alle oss som fikk arbeide sammen med henne og kan se tilbake på trivelige, minnerike år er det godt å kunne si: Takk for fine år Astri.
Arvid Mehli