Nå er jenta blitt 18 år, og Astrid Kufaas Morken kommer aldri til å glemme dette tydelige barndomsminnet. Tida med Keiko var spesiell, og hun kan nesten ikke tro at det er ti år siden.
Vi husker vel alle mediestormen da Keiko, bedre kjent som «Willy» fra Free Willy-filmene, forvillet seg inn i Skålvikfjorden i Halsa høsten 2002. Verdenspressen strømmet til da den menneskekjære spekkhoggeren ble identifisert.
Kunne filmen utenat
Astrid fra Skaun var åtte år da dette skjedde. Hun hadde vært stor fan av Free Willy-filmene siden hun var to år. For henne var Keiko et like stort idol som Justin Bieber er for dagens ungjenter.
– Jeg så filmen på kino sammen med pappa da jeg var to år, og etterpå så jeg den utallige ganger på TV. Jeg tror nok jeg slet ut noen kassetter. Jeg ble så fascinert av spekkhoggere, og spesielt forholdet mellom Keiko og gutten i filmen. Jeg kunne filmen utenat etter å ha sett den om og om igjen i mange år, forteller Astrid.
Da hun fikk høre av mora at det var kommet en spekkhogger inn til Halsa, var ikke de to sene om å settes seg i bilen og kjøre vestover.
– Mamma visste hvor opptatt jeg var av spekkhoggere, og det hadde allerede begynt å gå et rykte om at dette kunne være Keiko, forteller Astrid.
Tårevått møte
Tårene rant da hun kom ut av bilen og så Keiko for første gang. Den lille jenta skjønte med en gang at dette var kjendishvalen fra filmene.
– Jeg visste hva jeg skulle se etter. Han hadde tre prikker under haka og bøyd ryggfinne, så det var ingen tvil om at det var ham. Jeg ville bort til ham med en gang, minnes Astrid.
Og hun skulle sannelig få nærkontakt med hvalen. Sammen med mamma gikk hun nemlig i vannet og badet sammen med Keiko.
– Det var uvirkelig og utrolig artig. Det kjentes ut som bløt gummi å være borti ham. I ettertid vet jeg at spekkhoggere er kalt «killer whales», og egentlig er farlige. De er jo ville dyr selv om Keiko var temt. Men jeg angrer ikke, jeg ville bada med ham på nytt, sier hun.
Spilte for Keiko
Som fireåring lærte Astrid seg å spille munnspill. Hun kunne den sangen som gutten i filmen spilte for Willy. Hun spilte den om og om igjen mens hun så filmene. Derfor var munnspillet selvfølgelig med da hun flere år senere besøkte Keiko i Halsa. Den første gangen satt hun i tre timer og spilte for spekkhoggeren.
– Han kjente igjen musikken, og reagerte som på filmen. Han kom opp og begynte å snurre. Jeg følte at jeg ble knyttet til ham – ei lita jente og et dyr på flere tonn.
Og det var dette øyeblikket som skulle vekke så stor internasjonal oppmerksomhet: Den lille jenta som fikk Keiko til å danse til kjente munnspilltoner. NBC News kom fra USA og filmet Astrid, og etterpå var hun i riksavisene i Norge og aviser og nettsteder over hele verden. Alle ble fascinert av kontakten mellom Astrid og Keiko.
Amerikanere tar kontakt
Astrid husker ikke så mye av at hun ble filmet, det var liksom bare henne og Keiko det dreide seg som i øyeblikket.
– Jeg var helt oppslukt. Men i ettertid har jeg jo sett og lest at jeg fikk stor oppmerksomhet. Jeg skjønte ikke hvor stort det var da.
Bildene av Astrid er med i Keiko-museet i USA, og hun er nevnt i bøker som er skrevet om Keiko.
Etter at Facebook ble oppfunnet, er hun blitt kontaktet av 10-15 amerikanere som husker jenta med munnspillet fra Norge.
– Det har skjedd de siste årene. De spør hvordan det var, og sier det var artig å se og lese om meg. Det er fortsatt folk som er veldig interessert i Keiko.
«Glad i deg»
– Er du fortsatt opptatt av Keiko?
– Han var en veldig stor del av barndommen min, men interessen er ikke den samme nå. Jeg så nettopp filmen igjen sammen med et mindre søskenbarn, og det var utrolig artig. Jeg la merke til andre ting nå enn da. Jeg er takknemlig for at jeg fikk være med på det, det var utrolig stort. Keiko var den store stjerna. Jeg la alltid mer merke til dyrene enn menneskene når jeg så filmer, forteller Astrid.
Hun besøkte Keiko flere ganger mens han var i Halsa, og hun var selvskreven gjest i begravelsen da han døde av lungebetennelse i 2003.
– Jeg husker jeg hadde en rød kjeledress på meg, og at det var ei stor steinrøys der til minne om Keiko. Jeg var veldig lei meg, og følte at jeg hadde mistet en god venn. Det gikk en god stund uten at jeg klarte å se filmene.
Astrid hadde malt et bilde som hun la ned ved minnesteinene, hvor det sto: «Til Keiko frå Astrid. Eg er glad i deg. Eg vil aldri gløyme deg».
Og det løftet har hun holdt. Hun har ikke glemt Keiko ti år etterpå, og kommer heller aldri til å gjøre det
Saken i resten av verden
