Under krigen hadde tyskerne ofte trening i krigføring i bygda. Dette syntes vi guttene var veldig spennende og fulgte godt med. Vi hørte at soldatene måtte trenes for å kunne sendes til Østfronten. Det ble selvfølgelig ikke skutt med skarpt. De hadde patroner med røde trepropper som eksploderte i det de ble avfyrt. De tomme hylsene syntes vi var spennende å samle på og av og til fant vi også noen med krutt og trepropper som var lagt igjen.
Øvelsene skjedde ofte borte ved Kvamsbekken, og om vinteren hadde soldatene ski på bena og øvde seg i Sundlibakkene og ved Rundhaugen, ikke så langt fra der min venn Arve ( Solstad ) bodde. En gang fikk jeg av en tysker lov til å skyte med et maskingevar på tunet hos'n Arve. Det var veldig spennende.Vi hadde en hel kasse full av tomhylser og noen med krutt og røde propper.
Men, så var det en gang at vi også fant noen ekte patroner, og da var det ikke snakk om trepropper i tuppen. Det var jo ekstra spennende. Et lyst guttehode foreslo at vi skulle lage et bål hjemme hos oss i Lensmannsgaten og legge noen patroner på et bål. Vi mente at det ville sikkert smelle skikkelig godt.
Som tenkt så gjort. Det ble laget til et bål, fire patroner ble plassert midt i og så ble det tent på. Vi gjemte oss alle nede i skråningen mot der det nå er et kjøpesenter. Det varte ikke lenge før det smalt skikkelig. Først en gang, så en gang til, og så enda en gang - men så ble det stille.
Så lå vi der og ventet på den siste. Det skulle jo være fire patroner. Min bror mente at vi måtte fyre opp mer og at en av oss måtte ordne med den saken. Jeg husker ikke hvem den friville var men ikke før hadde han reist seg for å gå frem til bålet så smalt det.
«Skytingen» vakte stor forundring i nabolaget. Man lurte selvfølgelig på hvem som skjøt. Alle skytevåpen var for lengst levert til lensman Grut.
Jeg mener å huske at det var i denne forbindelse at min mor ville sjekke denne kassen hvor vi hadde alle tompatronene. Der fant hun også noe annet som hun omgående leverte til lensmannen. Det var en granat. Heldigvis så var ingen av mine foreldre og noen av naboene å se under «øvelsen».
Endre Nesheim