Spørsmålet om innenlands flytting forekommer ofte og er ikke sjelden en kime til konflikt mellom foreldre etter et samlivsbrudd.
Etter gjeldene rett (§ 37) kan den av foreldrene som har barnet boende fast hos seg (som har den daglige omsorgen) treffe avgjørelser som gjelder ”vesentlige sider” av omsorgen for barnet, herunder ”kor i landet barnet skal bu”. Dette er altså en beslutningsmyndighet som ligger til den som har den daglige omsorgen.
Begrensningen ligger i at bostedsforelderen ikke kan foreta flytting som hindrer den andre forelder i å utøve avtalt eller pålagt samvær. Dette følger indirekte av § 46.
I praksis innebærer likevel ikke dette at den andre forelderen kan hindre at bostedsforelderen foretar flyttingen, fordi det i dag ikke er noe krav om et forhåndssamtykke. Rettsmiddelet er da at en kan bringe saken inn for retten, men da er gjerne barnet allerede flyttet.
Beslutningsmyndighet som ligger under fast bosted og foreldreansvar må holdes atskilt.
I de fleste tilfeller er det slik at foreldrene har delt foreldreansvar og at barnet bor fast hos en av foreldrene, som da har den daglige omsorgen, mens den andre har samværsrett.
I dag er det slik at beslutningsmyndighet som ligger inn under foreldreansvaret (utenlands flytting, vergemål, adopsjon, medisinsk behandling etc) krever et forhåndssamtykke fra begge foreldre.
I forbindelse med utredningene til ny barnelov har det vært diskutert å legge spørsmålet om ”innenlands flytting” inn under foreldreansvaret, slik at det også her kreves et forhåndssamtykke, før flytting kan skje.
I statsråd den 18. januar 2007 nedsatte regjeringen et utvalg som blant annet skulle se nærmere på dette spørsmålet. Utvalget fremla sin utredning den 28. april 2008 (NOU 2008:9) Utvalget delte seg i et flertall og et mindre tall (7:3)
Flertallet gikk inn for at beslutningen om innenlands flytting skal ligge inn under foreldreansvaret, men at dette kun skal gjelde i de tilfeller hvor flyttingen i vesentlig grad vil vanskeliggjøre samværet, slik at flytting over kortere avstander ikke krever samtykke.
Mindretallet gikk inn for å opprettholde dagens ordning, men at dette måtte suppleres med en varslingsplikt, som innebærer at den som ønsker å flytte, må varsle den andre forslagsvis senest 6 uker før flytting. Er det varslet i tide, kan den andre ikke hindre flyttingen.
Høringsfristen gikk ut første september. Mye taler i retning av at det her går mot at spørsmålet om innenlands flytting faller inn under foreldreansvaret. Den nærmere utformingen av bestemmelsen er imidlertid uklar.
Dersom en legger til grunn flertallets uttalelse vil dette innebære at bostedsforelderen må ha den andres samtykke for å flytte over lengre strekninger, som vil vanskeliggjøre det samværet som er avtalt eller pålagt.
Dersom bostedsforelderen likevel ønsker å foreta flyttingen, må den da bringe spørsmålet inn for retten, som da vil foreta en helhetlig prøving av spørsmålet, med bakgrunn i hvilken løsning som antas å bli det beste for barnet. Dersom retten kommer til at det vil være best for barnet å flytte, vil flyttingen likevel kunne gjennomføres.
PS. Barne- og likestillings minister Anniken Huitfeldt jobber nå med å endre barneloven. På nettsiden: http://www.dinbaby.com/ ber hun om publikums synspunkter bla på spørsmålet om innenlands flytting.
Si din mening – lykke til!
Advokat Erik Widerøe
Advokatfirmaet Krogstad ANS