Difor hadde kvar gard med litt storleik ei klokke / bjølle på burstaket eller på uhustaket som heimefolket ringde i når det var mattid. Klokka 12 midt på dagen kunne ein difor høre kokkeklang frå alle kantar av bygda, og så godt kjent vart desse klokkeklempta at folk visste at no ringde dei på Metlia, no på Solhusannj og no på Gjesvål, og da var det tid for å avslutte arbeidet og gå inn til matmål. Somme kalla desse klokkene
supklåkk
matklåkk.
surmul
å surmul
vera sur
småskjenne for seg sjølv
surmulenn.
«No må du ta dæg sammen, gut, og ittj ga son å surmul!»