Endre Nesheim og broren fikk en gris helt på slutten av krigen, som han forteller om i dette tilbakeblikket på barndommen:
Under krigen var det ikke helt uvanlig at folk hadde gris, og bror min og jeg satte stor pris på grisen vi fikk mot slutten av krigen. Det ble ryddet plass til den i vedskjulet i Lensmannsgaten 3. Vi laget også en uteplass bak vedskjulet slik at den kunne bevege seg både ute og inne.
Jeg husker ikke alt vi fôret den med, men grisemat den gang besto mye av potetskrell og middagsrester. Det var flere som leverte grisemat til oss, og de forventet selvsagt å få noe av grisen den gang den skulle slaktes.
Få griser, om noen, oppnår å bli videre kjent utover grisebingen. Men i Lensmannsgaten 3 var ikke alt normalt. Vår gris ble kjent langt utover bygdas og landets grenser.
Fra en fangeleir i Tyskland kom det Kriegsgefangenepost adressert som følger:
An: Lektor Ola Nesheim m/frue
Empfangsort: Fannrem
Strasse: Sør-Trøndelag
Land: Norge
Avsener/absender var Asgeir Jørum, Gefangenenummer 1355
I sitt brev av 26/1-44 skriver han blant annet: Takk for hilsen fra'n Martin.
Det tror jeg må være han som hadde slakteforretning et sted ikke så langt fra Follo. Så har han hørt om grisen vår og lurer på når den skal slaktes. Han regner med at det da skal bli et festmåltid og håper på at han kan bli med på noe av det når han kommer hjem.
Bror min og jeg grudde oss veldig til den dagen da grisen skulle avlives. For oss var den jo blitt som et kjæledyr, og så skulle den spises? Slaktingen tror jeg skjedde hos kjøpmann Haugen. Han drev med slakting i bakgården. Jeg var ofte der med spann og fikk meg noen liter blod som min mor lagde blodpudding av.
