Endre Nesheim har delt mange barndomsminner med oss den siste tida, og her er enda et tilbakeblikk fra ham på oppveksten på Fannrem under krigen:

Under krigen kunne det være litt smått med både det ene og det andre. Min gode venn John Advenning og jeg bestemte oss en gang for å gjøre en innsats for det daglige brød. Det var mye trost rundt der vi bodde. Spesielt ute i Øyan, skogen ut mot elven. Det var reder over alt og vi var som apekatter i trærene på jakt.

Nå er jo eggene til trosten ganske små så vi jaktet også på måsegg som er mye større. På jordet nedenfor Skauge som hadde gård ved lensmannssvingen, kunne det være mange måser som hadde reir. Dit bestemte vi oss for å gå. For å finne redene så måtte vi se etter hvor det plutselig fløy opp en måse, for der kunne det være et rede. Slik kunne vi sanke ganske mange egg.

Nå hadde det seg slik at vi lenger nedover støtte på en annen gård, uten at jeg kan huske navnet på denne. Men det kunne ikke være så langt unna der drosjesjåfør Mikael Ustad bodde. På denne gården hadde de en stor hønsegård, pent inngjerdet og med en hønsetrapp som førte inn i selve hønsehuset.

– Dit går jeg inn, og så kan du stå vakt, sa John. Som sagt så gjort. Det ble et forferdelig leven der inne og det tok evigheter før John kom ut igjen.

Vel ute bar det raskt oppover mot Lensmannsgaten hvor vi delte utbyttet.

Da jeg kom hjem var min mor spent på dagens fangst. Hun så da fort at det var en blanding av måsegg og hønseegg. Jeg måtte omgående legge alle kortene på bordet. Min mor var helt bestemt på at eggene straks måtte leveres tilbake.

Så var det da å traske bortover Lensmannsveien til hovedvegen, nedover og bortover til gården. Jeg husker det som det skulle ha vært i går der jeg sto og banket på ytterdøren og ventet på at noen skulle komme ut. Til slutt kom kona på gården og åpnet døren og hun lurte på i hvilket ærend jeg var ute i. Jeg måtte da tilstå hva jeg hadde gjort, og sa at jeg ville levere eggene tilbake.

Nå fikk tross alt historien en lykkelig slutt. Jeg fikk beholde eggene mot å love at slikt skulle jeg aldri gjøre mer.