Inger Christine (Vesla) Thams døde 29. desember i Paris, 98 år gammel. Hun var datter av Christian Thams, og med hennes bortgang er det ikke lenger noen etterkommere av mannen som har mye av æren for at Orkanger og vår region er blitt et viktig industristed.

Hennes nærmeste slektninger i Trøndelag er søstrene Astri og Magda Thams, som kalte henne tante. De vokste opp på Bårdshaug, der deres far Wilhelm Thams var gårdsbestyrer for Vesla. Wilhelm var Veslas søskenbarn.

Hun vokste opp i Orkdal, på Bårdshaug og i Songlia, og bodde her frem til 1942, da hun flyttet sammen med moren til Oslo. Moren døde høsten 1945, og da faren kom tilbake til Paris etter et lengre opphold i Romania under krigen, flyttet hun sammen med ham i villaen han eide like utenfor Paris. Men i 1948 døde også Christian Thams, og Vesla har bodd i Paris helt til hun døde. De tre siste årene på pleiehjem.

Jeg husker i min oppvekst på femtitallet, var det en slags mystisk aura og ærefrykt rundt «kongsgården» Bårdshaug. Den var eid av en dame i Paris, en dame som noen knapt hadde sett. Litt mindre mystisk ble det da Orkanger kommune kjøpte Bårdshaug i 1963, og et par år senere overtatt av Alf Hugo Müller som etablerte hotell.

Vesla Thams ble mindre mystisk for meg på 90-tallet da jeg engasjerte meg i orkdalsskapets historie og på forespørsel fikk besøke Vesla i Ville d’Avray, en forstad til Paris. Jeg var kjent med at hun hadde både orkdalsskap og andre antikviteter med Orkdal-opphav.

Jeg ble imponert over treskjærerkunsten jeg fant i boligen hos Vesla, et flott høgseteskap og vakre tabletter. Og så viste det seg at hun hadde to hus, i tillegg til det hun bodde i selv var det større nabohuset også hennes, utleid til den amerikanske ambassadøren i Paris. Der var det et vakkert storskap, i tillegg til den store buffeten i dameskapstil som nå befinner seg i Thamspaviljongen.

Jeg kan ikke si jeg kjente Vesla godt, men med orkdalsskap og treskjæring som innfallsport fikk jeg besøke henne et par ganger i Paris, en gang på hytta på Songmoen, og hun kom på besøk til min familie i Solsjøbygda. Det som slo meg ved vårt første møte var at hun minte mye om barnetimetanten Anne-Cath. Vestly. Skikkelsen, det mørke håret og de skarpt tegnede øyenbrynene og måten hun snakket og tedde seg på ga meg umiddelbart assossiasjon til henne. Selv om hennes røtter var i Orkdal frem til hun var nesten 20 år, var det ikke mye orkdaling i språket hennes. Hun hadde vel stort sett omgåttes sin mor, som var fra Oslo.

Men til tross for at hun bodde i Frankrike fra 1946, holdt hun kontakten til sin barndoms dal. Hver sommer tok hun turen til hytta på Songmoen, der hun hadde nær kontakt med familien Furuhaug. Wilhelms døtre Astri og Magda (og Turi, avdød) var hennes nærmeste slektninger i Norge, og de hadde hun jevnlig kontakt med. De bidro også til at Thams-historiker Elsa Reiersen fikk direkte kontakt med Vesla og arkivmateriale hun hadde etter faren Christian.

Astri arvet for flere år siden orkdalsbuffeten. Men da den ikke så lett kan tilpasses møblementet i et privat hjem, setter vi i Thamspaviljongens Støtteforening stor pris på at den nå har fått et permanent hjem i paviljongen. Med en donasjon på 100 000 kroner til Prosjekt Heimatt, var Vesla også en av de største private støttespillere til prosjektet.

Vi lyser fred over minnet etter Inger Christine Thams.

På vegne av Thamspaviljongen Støtteforening, Arne Asphjell