– Jeg har aldri hatt noe forhold til opera, men dette ble en virkelig stor opplevelse, sier Gerd Tove Gunnes fra Snillfjord. Hun er med på sin første ST-tur, og har med seg datteren Silje på 25 år.

– Beste ferien

De to meldte seg på ved en tilfeldighet.

– Jeg møtte Lars Vaslag på Falksenteret på Kyrksæterøra, og han fortalte at han skulle være med på ST-turen. Han mente den var så fin, at vi også burde melde oss på, forteller Gunnes.

Det gjorde de, og har ikke angret.

– Jeg trodde ikke det skulle bli så bra, men alt har vært kjempefint. Silje sa nettopp til meg at dette er den fineste ferieturen hun har vært på. Så jeg anbefaler virkelig disse turene for dem som er yngre også, sier Gunnes.

Sammen med resten av gruppa fikk de en uforglemmelig tur til Verona.

Verona er i all hovedsak kjent som Romeo og Julies «hjemby» og for at en av verdens fineste utendørsscener ligger der i form av amfiteatret Arena di Verona. Kjærestepar fra hele verden kommer til Verona og Julies balkong, og mange etterlater seg brev og skriblerier på veggen ved inngangen.

Verdensarv

Men byen har mye mer å by på. Den ble grunnlagt rundt 300 år før Kristus, og det er nesten som å vandre i et levende museum. Man går på steinheller der man rett som det er kan se fossiler, og på flere husvegger er det fortsatt originale fresker.

Men først og fremst er Verona en svært vakker by, omkranset av elva Adige. Man må bare huske på å løfte blikket når man går i de trange gatene i gamlebyen, for det er så utrolig mange spennende detaljer å få øye på oppe på husveggene. Byen hører selvsagt hjemme på Unescos verdensarvliste.

Ikke mange mil unna ligger turistmagneten Venezia, der Orklareiser og ST har vært to ganger. Og ingen skal ta fra Venezia dens skjønnhet, men likevel oppleves Verona som en mer genuin by – det er en by som kryper under huden på deg.

Byen eksploderte

Når man først er i Verona, bør man unne seg å overvære en opera i Arena di Verona. Amfiteatret er 50 år eldre enn Colosseum i Roma, men i dag er gladiatorkampene byttet ut med musikk og teater.

Dette er andre gangen ST og Orklareiser inviterer til operaforestilling i Arena di Verona. Sist det skjedde, var den 9. juli 2006. Samme kveld fant det sted en annen begivenhet der Italia var sterkt involvert, nemlig finalekampen i fotball-VM mellom Frankrike og Italia.

Italia vant 5-3 etter straffekonkurranse.

Omtrent i samme øyeblikket som seiersmålet gikk inn, ble andre akt av Verdis «Aida» avsluttet. Og Verona eksploderte. I fyrverkeri, jubelrop og bilhorntuting.

Ikke lenge etter kom hele ensemblet inn på scenen, noen av sangerne «kledd» i det italienske flagget. Og alle – både publikum og ensemble – sang den italienske nasjonalsangen.

Uten mikrofon

Julikvelden for ni år siden vil aldri bli glemt av oss som var der, men det vil så menn ikke det vi opplevde i Arena di Verona i 2015 bli heller.

Arenaen i seg selv er så majestetisk og full av historie, at man kjenner sterkt på hvor liten man er i den store sammenhengen. Så er det orkesteret og sangerne. De holder et nivå som er helt eksepsjonelt. Uten en eneste mikrofon får de selv de laveste lyder – som helt mot slutten av «Slavekoret» – til å høres over hele arenaen.

Perle

Men mest av alt er det musikken. Man får trang til å takke det som måtte være av høyere makter for musikk i sin alminnelighet og Guiseppe Verdi i særdeleshet.

Operaen «Nabucco» er noe av det flotteste som er laget av mennesker, og man trenger ikke være operaelsker for å høre hvor mektig og vakkert dette er. De aller fleste har hørt «Slavekoret», og synes den er flott. Men å oppleve de hvitkledde slavene komme inn på scenen i Arena, og synge denne operaperlen – først svakt, så sterkere og sterkere, før den avsluttes knapt hørbart – er så gripende og nydelig, at man vet man vil huske øyeblikket for alltid.