Det har i den senere tid vært mye skriverier i avisene på Østlandet om varesortimentet i dagligvarebutikkene. Dagens forbrukere synes det er for dårlig. De klager på bredden i sortimentet. Folk reiser mye nå til dags og forventer øyensynlig å finne like mange varer i hyllene her hjemme som i det store utland. De kan umulig tenke på at varene i hyllene skal rullere med en viss hurtighet og at det er noe som heter datostempling.
For oss som har levd noen år så synes vi at varesortimenet i dag er helt overveldende. Hver gang jeg leser om dette i avisene så tenker jeg på en episode på Fannrem rett etter krigen.
Jeg bodde der som gutt i Lensmannsgaten 3 (i dag Dikesveien) sammen med min bror Olav og mine foreldre. Min mor, som var fra Kristiansand, hadde fått høre at fru Øyasæter hadde tatt inn krabber i butikken. Som sørlending elsket mor krabber, noe hun på grunn av krigen ikke hadde fått kjøpt på mange år. Hvordan hun hadde fått denne nyheten husker jeg ikke. Muligens så var det en som hadde ringt og fortalt. Men det jeg husker, som det skulle ha vært i går, var at da hun fikk denne nyheten så fikk hun en veldig travelhet over seg: Hun måtte få kjøpt krabber før butikken ble utsolgt.
Selv om det var kort vei fra oss og opp til Fannrem sentrum så tok hun ikke sjansen på å kle på seg og løpe opp. Det ville jo bare ha tatt noen minutter. I stedet så ringte hun til fru Eggen på sentralen og ba om å få bli satt over til fru Øyasæter personlig.
Hun måtte sørge for at det ble lagt av noen krabber til oss for omgående avhenting.
Så fór hun av sted. Da hun kom tilbake var vi alle spente på hvordan det hadde gått. At hun hadde fått kjøpt krabber var lett å se. Det så vi allerede da hun kom nærmest løpende inn gjennom porten med en pose under armen.
Men, hadde hun fått så mange som vi ønsket?
Dette er fra en tid da markedsundersøkelse var et fremmedord. Det å undersøke markedet for en slik vare var nok noe fru Øyasæter ikke hadde gjort. Det var nemlig bare en familie i Orkdal som spiste krabber den gang og det var oss. Så for butikken ble nok ikke dette noen god investering, dessverre.
Endre Nesheim