Det er stort sett bare heisen og peisen som er igjen av det originale inventaret i Ørneredet.
«Den glade vandrer kalles jeg, for sorgløs går jeg på...»
Den norske sangen ljomer inni den lange, dunkelt opplyste gangtunnelen.
Kontraster
Visste man ikke bedre, kunne man tro det var et norsk kor som var ute på stuntoppdrag. For det er både flerstemt og rent, og tunnelen gir en flott akustikk. Alle som passerte gruppa med de syngende ST-turistene, klappet og smilte.
Kontrasten kunne knapt vært større til det som utspeilet seg i og rundt denne tunnelen for rundt 70-år siden.
Det var nemlig gjennom denne tunnelen Adolf Hitler gikk på sin vei opp til Kehlsteinhaus – bedre kjent som Ørneredet.
Jevnet med jorden
Kehlsteinhaus er en av Tysklands mest besøkte turistattraksjoner. Kanskje var de framsynt nok til å se det; de allierte, da de etter krigen lot Ørneredet stå igjen som det eneste fysiske «minnet» i området om Hitler og nazipartiet.
Det var nemlig i dette området at det nasjonalsosialistiske partiet hadde sitt nest viktigste hovedkvarter. Det viktigste lå i Berlin. Mange tror at det var Ørneredet som var Hitlers tilholdssted i Obersalzberg, som området heter. Det stemmer ikke. Hitler holdt til noen hundre meter lenger ned, i Berghof. Og det var her han tok imot blant andre Knut Hamsun.
Ingen favoritt
Berghof er i dag jevnet med jorden. Men Ørneredet står fortsatt. Bygningskroppen er den samme, men innvendig er det lite som minner om Kehlsteinhaus slik det framsto da Hitler fikk stedet i 50-årsgave i april 1939.
Ørneredet ble imidlertid aldri noen favoritt hos «Der Führer». Det er uklart hvor mange ganger han var der, men offisielt besøkte han Ørneredet 15 ganger.
Det var minst tre grunner til det: Ørneredet lå helt åpent til som bombemål, og Hitler var livredd for å bli bombet. Hitler hadde høydeskrekk. Ørneredet ligger 1834 meter over havet, med en svimlende utsikt. Og sist, men ikke minst: Hitler led av klaustrofobi.
Messingbelagt
Den siste del av veien opp til Ørneredet er nemlig ingen medisin for personer som ikke liker seg når det blir trangt. De siste 124 meterne opp til selve 50-årsgaven går nemlig via en heis. For å komme inn til heissjakta, må man gjennom en 127 meter lang tunnel. Og det var i denne tunnelen ST-turistene sang «Den glade vandrer» av full hals tirsdag formiddag.
De som bygde Ørneredet, visste at Hitler led av klaustrofobi, og en aldri så liten dose stormannsgalskap. Heisen er derfor veldig rommelig, den har speil i tak og vegger, og den er messingbelagt, slik at den gir et svært luksuriøst inntrykk.
Uforglemmelig
– Det var en veldig spesiell følelse å gå innover tunnelen der Hitler gikk for rundt 70 år siden, og å ta den samme heisen som ham, sier Bård og Marit Olsø. Ekteparet fra Svorkmo er på sin første ST-tur, og vil neppe glemme besøket oppe på Ørneredet med det første.
Tåka lettet gradvis mens vi var der, og en helt utrolig utsikt åpenbarte seg. Herfra ser man en rekke majestetiske fjelltopper, grønne innsjøer og byer som Salzburg. Og når man i tillegg til denne sterke naturopplevelsen, kommer sånn i nærkontakt med et særdeles dystert kapittel i vår nære historie, blir det rett og slett uforglemmelig.
Nye og gamle venner
Bård og Marit Olsø meldte seg på ST-turen uten å vite om noen andre som skulle være med.
– Jeg har bestandig hatt lyst til å komme til Østerrike. Jeg har hørt så mye om naturen, og sett mange av stedene på TV fra skisendinger. Og så har vi drevet med simmental, en østerriksk storferase. For to år siden ga vi over gården, og bestemte oss for å bruke mer tid på å reise, forteller Bård Olsø.
Ekteparet syntes ST-turen hadde et spennende program, men var litt skeptisk til å sitte så mye på buss.
– Men det har gått bra. Det er mange stopp underveis, sier paret som har truffet både gamle kjente og fått nye venner allerede.
