Hun har lidd større tap enn de fleste. Sorgen sitter fortsatt fast som en klump i magen. Turen til Utøya brakte henne et skritt videre.

Jorun Kjøren er en bestemor av det gode, gamle slaget. Hos henne har døra alltid stått åpen for barnebarna, og hun har gått under kjælenavnet Bæppo. Og det er ikke bare barnebarna som har kalt henne det. Mang en ungdom i Orkdal vet hvem Bæppo utpå Kjøra er.

Hun smiler nesten alltid når du møter henne. Men bak det gode smilet skjuler det seg en stor sorg.

For 22 år siden druknet mannen hennes da han skulle ut og ordne med fiskegarna, like nedenfor gården. Sønnen hennes lider av en svært alvorlig sykdom. Og for fire år siden mistet hun noe av det kjæreste hun hadde da barnebarnet Sondre Kjøren ble drept med fem skudd på Utøya.

– Det har vært noen kuler. Alle får vel sitt, før eller siden.

–––––––-

Alle som kjente Sondre Kjøren, vet at Bæbbo hadde en stor plass i livet hans. Da han fikk mopedlappen, kjørte han ofte utover til Kjøra for å være sammen med bestemora. Og kanskje få en godbit.

– Kan du beskrive Sondre?

– Det er så sjelden at noen er pen både innvendig og utvendig. Men det var Sondre. Jeg vet nesten ikke noen annen måte å si det på.

Da han var unge, fotfulgte han bestemora mens hun tok seg av gårdsdriften. Og han stortrivdes i fjøset.

– Han var veldig tillitsfull, og prata med alle, uansett om det var voksne eller unger. Og han var med meg på alt som hadde med gårdsarbeid å gjøre. Det var så godt at ungene ville komme, og det betydde ekstra mye for meg i og med at jeg hadde mistet mannen min.

–––––––

En av «aktivitetene» de holdt på med når de var sammen, var øvelseskjøring.

Mandag den 18. juli 2011 var de ute og kjørte sammen.

– Vi kjørte til Prix på Fannrem og kjøpte godteri. Han skulle reise på sommerleir samme kveld, og gledet seg veldig, minnes hun.

Det ble siste gangen hun så barnebarnet sitt.

–––––––––

Fire dager senere ringte telefonen. Det var Joruns eldste sønn, som bor i Oslo.

– Han ringte og fortalte at noe hadde skjedd i regjeringskvartalet og på Utøya. Var ikke Sondre på Utøya, spurte han. Jeg hadde ikke sett nyheter, og visste ingenting.

Jorun satte seg i bilen, og kjørte hjem til sønnen på Fannrem, Sondres far.

– Han visste heller ingenting. Vi ringte på Sondres telefon. Jeg tror vi ringte hvert femte minutt. Vi ringte hele kvelden.

Hun opplevde alt som i en film. Kanskje var det hennes måte å distansere seg på, slik at hun nok en gang kunne greie å være den sterke overfor sønnen sin.

– Jeg klarte ikke å ta det innover meg. Det var som om jeg så alt i en film; at det egentlig ikke var sant.

Men hun husker at hun var veldig redd. Hun sov ikke et øyeblikk den natta. Blikket var rettet mot fjernsynet.

– Jeg så folk som lå i vannet ute på Tyrifjorden. Det var så uvirkelig og ufattelig.

Etter å ha hatt status som savnet i noen dager, kom politiet på døra og fortalte at Sondre var død.

Jorun reagerte med sinne.

–––––––

Fire år har gått. Hvordan har hun bearbeida sorgen?

– Jeg har rett og slett ikke bearbeida det. Det har ligget som en hard klump. Jeg har trøstet meg med at det er verre for faren og mora enn for meg.

Det samme gjorde hun da mannen hennes omkom på sjøen. Hun tenkte på dem som hadde det verre, og følte at hun måtte være sterk for ungene sine.

Jorun Kjøren har aldri tillatt seg å sørge. Kanskje er hun redd hun vil miste kontrollen dersom demningen brister.

–––-

Flere ganger er hun blitt spurt av en venn og nabo, Johan Arnt Gjeten, om hun ikke ville være med til Utøya, og se stedet der Sondre levde sine siste dager av sitt 17-årige liv.

– Jeg har sagt nei hver gang. Men da han spurte i sommer, sa jeg ja.

Mandagen for knappe tre uker siden fikk hun telefon fra Gjeten: «Vi reiser til Utøya på torsdag.»

Det skjedde så fort, at hun ikke rakk å ombestemme seg.

––––––––––––-

Torsdag 10. september, klokka fem om morgenen, kjørte de fra Orkdal. Gjeten hadde sørget for at de fikk båtskyss over til øya og at de ble vist rundt.

– Det første jeg så, var huset som det sto «Utøya» på. Med store bokstaver. Jeg fikk se minnesmerket, der Sondres navn var gravert inn. Og jeg fikk se kafébygget, der han ble drept. På golvet lå det et bilde av Sondre. Det å se kulehullene i veggen, og ikke minst bilde av ham, var veldig sterkt. Jeg har aldri hatt lett for å gråte, men da kjente jeg at det begynte å bli nok, sier hun – og øynene blir våte.

Hun fikk også med seg en tur med MS Thorbjørn rundt øya. Dermed fikk hun se stedene der ungdommene gjemte seg, og stedene der mange av dem ble drept.

– Er du glad du reiste?

– Ja. Det var både godt og vondt å få se plassen med egne øyne. Ting falt mer på plass for meg. Kanskje vil det hjelpe meg, slik at jeg en gang kan finne ro.

–––––––––

På kommoden bak henne står portrettbildet av en vakker gutt, med brune, varme øyene og nøye styla hårsveis, og på krakken ved siden av ligger to genserermer, klare for montering.

– Jeg vet ikke om jeg hadde klart det uten strikkinga og kryssordet. Av og til tar jeg fram bilder av ham og alle sørtrønderne, jeg har tatt vare på alle der det står om Sondre.

Det er mange aviser å velge i. Sondre ble omtalt mye den siste våren og sommeren han levde. Som leder i ungdomsrådet gikk han i bresjen for å få idrettshall på Follo, musikkfestival i Gammelosen og en bedre tennisbane. Hallen bærer navnet hans. Selv om han fikk et altfor kort liv, rakk han å sette varige spor etter seg. Hos alle som fikk gleden av å bli kjent med ham.

Og han vil for alltid leve videre i et bestemorshjerte på Kjøra.