Andre verdenskrig hadde for alvor kommet til Orkdalsføret i Sør-Trøndelag. På Løkken Verk hadde Orkla Grube-Aktiebolag en av verdens mest produktive kobber- og svovelkisgruver for hånden. Disse mineralene var essensielle for Nazi-Tysklands våpenproduksjon, og gruveselskapet var vennligsinnet overfor tyskerne. Orkla hadde gode år under krigen, og selskapet ytte ingen form for motstand, på lik linje med Norsk Hydro og en rekke andre norske selskaper. Parolen var å holde hjulene i gang i Industri-Norge.
I England planla de allierte å bombe både Orkanger, Thamshavn og Løkken verk, med potensielt store tap av sivile menneskeliv. I stedet tok flere unge norske menn i Kompani Linge på seg oppgaven å utføre sabotasjeaksjoner mot anleggene. «Lykkes dere ikke, bomber vi området sønder og sammen», var beskjeden fra britene.
Det resulterte i en rekke aksjoner, blant annet den første sabotasjeaksjonen på norsk jord godkjent av den norske eksilregjeringen i London, og den eneste sabotasjeaksjonen i Norge som er foreviget på bilde.
«Operasjon Redshank»
17. april 1942: Den tidligere forsvarsoffiseren og krigsfangen, nå motstandsmann, Orkanger-mannen fenrik Peter Deinboll, forlater Shetland i et skip sammen med Per Getz og Thorleif Grong. Målet var å ødelegge maskineriet i transformatorstasjonen på Bårdshaug i Orkdal, for å stanse transporten av svovelkis på den elektriske jernbanen mellom Løkken og Thamshavn. Operasjon het «Redshank».
Etter en del vanskeligheter under landsetting på Fosen-halvøya og periodevis strabasiøs tur sørover via Steinkjer, er gruppen frem i operasjonsområdet to uker senere. Området blir umiddelbart rekognosert: Rundt 200 fiendtlige soldater befinner seg innenfor omtrent 250 meter rundt objektet. Togstasjonen bevoktes av sivil vaktmann, og behørig låste dører. Vakten er tidvis borte fra posten sin. De har fire timers mørke eller halvmørke, til å gjennomføre sprengningen.
En natt under rekognoseringen et par uker senere, blir gruppen overrasket av en nazist når de ligger og sover på en låve. Han forlanger å få se legitimasjonskortene. Rykter kunne oppstå om sabotørenes tilstedeværelse, så de bestemmer seg for å utføre angrepet samme natt. De forsøker å dirke opp låsen når vaktmannen er borte, men må avbryte. Det er blitt for lyst.
Forfulgt i dagslys
Neste natt bruker de én nervepirrende time på å dirke opp låsen. Grong står vakt ved døren, mens Deinboll og Getz fester spreng- og brannladninger på to transformatorer. Plutselig kommer den sivile vaktmannen tilbake, men Grong klarer å overrumple og kloroformere ham, og holde ham nede til de andre kommer og hjelper til med å binde ham.
Deinboll sender de to andre på sykkel mot Sverige via Trondheim og Steinkjer. Omtrent 45 minutter senere, når de to andre antas å være i sikkerhet, utløser han tennanordningen. Om ti minutter er helvetet løs. Deinboll bringer vaktmannen i sikkerhet, og trekker opp i åsen ovenfor stasjonen. Det er nå fullt dagslys, og ladningen går av.
Tyskerne reagerer voldsomt. Deinboll blir oppdaget og umiddelbart skarpt forfulgt av en bråte soldater. Han løper for livet med tyskere hakk i hæl. Han kommer seg unna. I sju timer leter de etter ham. Deinboll får hjelp av formann Olsen på sildoljefabrikken i Orkanger med å komme seg til Trondheim. Derfra kommer han seg til Sverige, en uke etter aksjonen. Der blir han gjenforent med de to andre.
Resultatet av den første sabotasjeaksjonen var total ødeleggelse av de to store transformatorene, og skade på annet utstyr. Bygningen brant ned. Én måned etter var stasjonen i drift igjen i liten skala, ved hjelp av et reserveaggregat. Først i 1943 kunne full drift gjenopptas. For denne aksjonen fikk Deinboll utdelt Krigskorset. Men, operasjonen var ikke ferdig. Det var fremdeles mye arbeid igjen.
Droppet i tyskernes fang
Søndag 10. oktober 1943: Nå løytnant, Peter Deinboll, sitter i et britisk Lancaster-fly sammen med seks andre kompani Linge-karer: Odd Nilsen, Arne Heggstad, Torfinn Bjørnaas, Leif Brønn, Aasmund Wisløff, og Pål Skjærpe. Han skal lede den tredje sabotasjeaksjonen; «Feather 1». Målet er å ødelegge Orkla gruvers to viktigste heissjakter. Hvis det ikke er mulig, skal de ta ut jernbanen.
Sent om kvelden flyr de over Orkdalsfjorden. Et tysk 88-luftvernbatteri fyrer av mot flyet, men bommer. Ti minutter senere hopper karene ut i fallskjerm, og lander i et dalføre. Uheldigvis lander de midt i en tysk feltøvelse, med fiender på alle kanter. Tyskerne tror imidlertid at det er en del av øvelsen – det er utenkelig at engelskmenn lander her. Dermed kommer Linge-karene seg i sikkerhet.
I løpet av de kommende ukene forbereder gruppen aksjonene. Det er mye som skal organiseres, skaffes og avtales. Sabotørene får god hjelp av lokale motstandsmenn. Seks av dem skjuler seg i setre i dalene, og i skogen, mens Deinboll bor under skjult identitet hos sin gode hjelper Johan Elvbakken og hans familie. Sabotørene må flere ganger flytte på seg, i fare for å bli oppdaget. En gang kommer lensmannen og en betjent opp til seteren hvor de har tilhold. De viser seg å være gode nordmenn, så informasjon om gruppens tilstedeværelse blir ikke brakt videre. Gruppen får bo i en liten hytte ved en gård; «Hotell Føniks». Ryktene om fallskjermjegerne hadde også begynt å sirkulere.
På grunn av stor flyaktivitet over Trøndelag blir vaktholdet doblet på alle anleggene. Flere vakter, mer piggtråd, godt befestede maskingeværstillinger, lyskastere, antiluftskyts, spanske ryttere, og minefelt. Samtidig viser det seg at lokomotivene på jernbanen er dårlig bevoktet. Deinboll bestemmer seg dermed for å bruke plan B.
Nervepirrende minutter
Tre uker etter at Linge-karene landet med fallskjerm, går de til angrep. Ni av 14 lokomotiv skal tas ut, fordelt på Thamshavn, Orkanger og Løkken. Thamshavn krever flere menn, og dermed må én person alene gå til aksjon på Løkken. Den utvalgte blir Torfinn Bjørnaas, som tross alt er oppvokst på Løkken, og er kjent der.
Bjørnaas skal ta ut et skiftelokomotiv og en motorvogn. Rundt klokken halv to om natten kommer han seg usett inn på området, og begynner å rigge opp ladningene. Motorvogna står på stasjonen. Han følger med på den tyske vakta som står 30 meter unna. Men han blir ivrig, og glemmer tyskeren. Ladningen lar seg ikke feste der den skal, på grunn av for mye olje. Bjørnaas improviserer og klemmer den fast med en liten trestokk. Når han er ferdig med å plassere sprengstoffet, har han mistet kontroll på tyskeren. Han hører ingenting. Han kan like gjerne stå rett bak ryggen på ham.
Vakten ser ham heldigvis ikke, og han kommer seg i sikkerhet. En halvtime senere begynner eksplosjonene. Han kommer seg usett vekk på sykkel, før han til fots ankommer skjulestedet Hotell Føniks klokken halv syv om morgenen. De andre skal vente på ham der. Men det er ingen der.
En halvtime etter Bjørnaas, ankommer de første av de andre sabotørene. De har unnsluppet tyskernes bikkjer og drukningsdød i elva Orkla. Eksplosjonene lyste opp orkladalen denne natten, fra Thamshavn, Bårdshaug og Løkken. Resultatet av aksjonen ble sprenging av tre lokomotiv og én motorvogn.
En mann drept
Gruppen holder seg i området i tiden som kommer. Den 19. november er det klart for et nytt angrep. Bjørnaas skal på nytt forsøke å ta ut et lokomotiv på Løkken stasjon. Resten av gruppen skal utføre et angrep i Klinglien ved Svorkmo, nord for Løkken. Planen er å stoppe det nordgående kistoget, få togpersonellet ut, ødelegge skinnegangen med sprengstoff, for så å sende togsettet utfor stupet.
Ved Løkken stasjon får Bjørnaas festet ladningen med sprengstoff til motorvognen uten store problemer. Da han er på vei tilbake for å møte resten av gruppen, hører han en voldsom eksplosjon fra Klinglien, altfor tidlig.
Det er 20 minutter til kistoget skal ankomme. Pål Skjærpe skal stoppe toget med en rød lykt. Wisløff ligger klar i en grøft med tommygun i tilfelle det er tyske vakter om bord. Odd Nilsen har ansvaret for å legge sprengladningen på skinnegangen, et stykke nedover sporet. Peter Deinboll sender Leif Brønn nedover mot Nilsen med en beskjed. Plutselig smeller det. Sprengladningen går av ved et uhell.
Verken Nilsen eller Brønn er å se. De andre samles oppe ved veien. Nilsen og Brønn kommer ikke. Deinboll løper mot stedet. Et avrevet ben, slitt av ved kneet, ligger på skinnegangen. Deinboll roper forgjeves. Det blir bestemt retrett.
Deinboll, Wisløff, Skjærpe og Heggstad, treffer igjen Bjørnaas. En stund senere kommer også Leif Brønn til samlingspunktet. Han virker å være i sjokk over det som har skjedd. Han forteller at han var 10–15 meter unna Nilsen da det smalt. Likevel trodde han at eksplosjonen kom fra Løkken, og sprang opp og ned jernbanelinjen.
Tatt av Gestapo
Gruppen starter på retretten østover mot Hovin. Våte og utmattede søker de tilflukt i en hytte i et dalføre neste morgen. Etter en stund får de plutselig besøk av en mann, Olav Krogstad, som har sett røyken fra hytta. Han sier at han er eier av hytta, er hjelpsom og forståelsesfull. En hundre prosent god nordmann. De avtaler at han kan hjelpe gruppen med å kjøre dem til Hovin senere på ettermiddagen.
En time etter at Olav Krogstad har gått, kommer en ny mann. Han er arg, og presenterer seg også som eieren av hytta, Arnt Krogstad. Han kjenner ingen ved navn Olav. Situasjonen begynner å se betenkelig ut, men de må videre. Ved møtestedet for skyss er det ingen. De fortsetter til fots. Da de kommer til en bru, blir Skjærpe sendt for å rekognosere. Han kommer ikke tilbake.
Gruppen er redde for at Skjærpe har falt og skadet seg på det glatte føret, der de nå sitter trygt hos gode hjelpere. De lokale motstandsfolkene kan fortelle at det er påfallende stor biltrafikk omkring Hovin. Pål Skjærpe er tatt av statspolitiet, og tyske tropper leter etter sju norsktalende fallskjermjegere. Det viser seg at Olav Krogstad er en angiver. Skjerpe blir tatt med til Gestapos hovedkvarter i Trondheim, der han blir torturert. Han holder hardt på sin forklaring; sabotasjene er militære angrep, ingen sivile er involvert.
Resten av gruppen kommer seg i sikkerhet, men aksjonen anses som mislykket. Ved senere anledninger fikk sabotørene derimot has på flere lokomotiver (se faktaboks).
Egen plass
Pål Skjærpe ble satt i fangenskap på Akershus festning, der han ventet på at hans fire dødsdommer skulle fullbyrdes 17. mai 1945. Han ble imidlertid reddet da tyskerne kapitulerte. Han levde et langt liv, til han gikk bort i 1995.
Per Getz og Thorleif Grong omkom i 1943 under en annen krigsoperasjon; Operation Seagull.
Torfinn Bjørnaas har fått en plass oppkalt etter seg; Torfinn Bjørnaas plass, området ved den gamle jernbanestasjonen og jernbaneverkstedet på Løkken hvor han utførte en av aksjonene. Han deltok også i aksjoner i Sulitjelma og ved Terningmoen ved Elverum. Under frigjøringen var han i oppdrag i Trondheim. Etter krigen arbeidet Bjørnaas i Orkla Grube-Aktiebolag, senere Orkla Industrier.
I 1944 ble sersjant Bjørnaas tildelt Krigskorset med sverd for sin innsats i operasjon i Norge i oktober 1943, der Bjørnaas ifølge innstillingen alene hadde æren for at tre av seks objekter ble ødelagt. Diplomet fikk påskriften: «For fremragende personlig krigsinnsats for Norges sak.» Bjørnaas fikk også St. Olavsmedaljen med eikegren, Deltagermedaljen med rosett, Haakon VIIs 70-årsmedalje, og flere britiske utmerkelser for sin krigsinnsats. Han døde i 2009.
Høyest dekorert
Peter Deinboll døde i november 1944 da flyet han satt i forsvant over Nordsjøen. Han var på vei for å utføre operasjon «Diptford» der han skulle lære opp hjemmefronten i antisabotasje for å verne norske industrianlegg mot tysk ødeleggelse. Han mottok Norges høyeste utmerkelse, Krigskorset med sverd i 1942, samt St. Olavsmedaljen med eikegren to ganger for sin innsats under andre verdenskrig. Han ble i tillegg tildelt de britiske dekorasjonene Military Cross, og britenes høyeste utmerkelse for en utenlandsk soldat: Distinguished Service Order. Denne fikk han to ganger, og er den eneste nordmann noensinne som har oppnådd dette.
Les også: Svikene
Gode hjelpere
Hadde ikke Thamshavn-aksjonene lykkes, ville Løkken, Orkdal og Thamshavn blitt bombet av de allierte, med potensielt katastrofale følger for lokalbefolkningen. Alle aksjonene på Thamshavnbanen førte til driftsavbrudd.
Det må bemerkes i denne sammenhengen at sabotørene på Thamshavnbanen hadde en rekke lokale medhjelpere, både motstandsmenn og sivilister. Spesielt Milorg-mannen Johan Elvebakken blir nevnt. De var av uvurderlig hjelp for at operasjonene kunne lykkes. Det var svært farefullt å hjelpe sabotørene, spesielt med tanke på at Henry Oliver Rinnan og hans blodhunder i Sonderabteilung Lola, Rinnanbanden, var svært aktive i området.
Sommeren 2003 ble det reist en byste av Peter Deinboll i Orkdal sentrum. På bysten står det: «Bare den som har hatt døden som følgesvenn, vet hva livet er verdt. P. D. Jr».