Sangen er tatt ut av skolens overordna læreplan. Nyheten avstedkom noen sjokkerte leserinnlegg og kronikker og sikkert noe hoderysting blant folk, men ellers har det vært taust.
Begrunnelsene for å fjerne sangen fra den overordna læreplanen, har vært diffuse og svake, og heller ikke så veldig godt argumentert for. Men for å slokke kritikken som kunne ha oppstått, er det blitt understreket at det fortsatt skal synges i skolen, men sangen er bare tatt ut av den overordna læreplanen. Det kan bare forstås som at sangen skal tones ned og ikke lenger er av overordnet betydning.
Det er fristende å spørre hvorfor ikke sangen lenger skal være i den overordnede læreplanen? Hvorfor skal ikke ungene i skolen få opplevelsen, og for mange gleden, av å synge? Hvorfor skal ikke denne delen av vår kulturhistorie være en del av barns læring, oppdragelse og kulturbygging?
Undertegnede hører til den generasjonen som pugget salmevers, sang daglig de gode, gamle kultursangene fra Mads Berg skolesangbok, lærte julesangene utenat til de årlig juletrefestene og kunne på rams alle tre versene av nasjonalsangen. Det er mange meninger om pugging, men sangene sitter som klistret flere tiår senere.
Det beste er at sangen på skolen, ikke gjorde vondt da vi sto på rekke og rad i klasserommet og hilste hverandre velkommen med en sang. Likedan å ta avskjed på ettermiddagen med en sang som fungerte samlende på en ellers vilter flokk. Sang virker samlende og roende enten den er i klasserommet, ved sengekanten, i kirka, i konsertsalen eller på fotballbanen. Med skolesangtimene utvidet vi sangrepertoaret samtidig som vi fikk ta del i vår kulturhistorie.
Derfor er det vanskelig å skjønne hvorfor kunnskapsminister Henrik Asheim har fjernet sangen fra skolens overordna læreplan. Ikke bare fjernes sangen, men også et av skolens viktigste samlepunkt. Og det er trist når ungene skal samles til juleavslutning og ikke kan en eneste julesang i gangen rundt juletreet.