– Jeg fantaserte mye om min egen begravelse, og tankene kvernet rundt liv og død, forteller Oddvar Pedersli fra Rindal.
Foran ham sitter over 50 bønder og lytter. Det er verdensdagen for psykisk helse, og i forsamlingshuset Sandbrekka i Rennebu arrangeres det felles kveldsmat for bøndene. Pedersli er selv bonde, men denne kvelden er han til stede for å fortelle historien om sin egen psykiske helse.
Fant ingen glede
Pedersli var langt nede, han ble rammet av en dyp depresjon og kjente ikke lenger noen glede i livet.
– Jeg hadde ikke noen glede i min kone, i barna, eller i jobben. Rosene var bleke. Jeg hadde ingen glede i å få besøk, jeg hadde ikke lenger noe å snakke om, sier Pedersli.
Han ser tilbake på kriseårene, som han kaller de, 1995 og 1996. Det var da depresjonen tok helt overhånd.
– Når jeg så dødsannonser i avisen tenkte jeg at det like gjerne kunne vært meg. «Livet ble for tungt å bære», kunne det stått. Men siden det ikke ble slik, så kan jeg fortelle dere hvordan jeg opplevde det. Når sinnet vakler mellom død og liv, sier Pedersli, i starten av sitt foredrag.
Krisen kom
På våren i 1995 følte Pedersli seg fryktelig trøtt, sliten og hadde ingen arbeidslyst. Han gikk til legen og fikk tatt noen prøver, men legen fant ikke noe galt. Han prøvde å skjule hvor dårlig han følte seg, for han ville jo ikke bekymre kona.
Under en biltur fikk han akutt stikking i ryggen og falt helt sammen. Han oppsøkte legen igjen, og fikk beskjed om å ta det med ro. Men jo mer Pedersli tok det med ro, jo verre følte han seg.
Les hele saken i STs papirutgave lø r dag