Vi har kjent hverandre i mange år, Alf Bertil og jeg. Mange sportsdiskusjoner, festlige lag og samtaler om gamle og nye Løkken-folk ble det gjennom årene.  Alf Bertil var alltid med - engasjert og interessert. Til tross for sin runde måte å være på, kunne han bli litt påståelig, særlig når det gjaldt årstall. Og når sant skal sies; i kompisgjengen var han nok ikke den eneste påståelige, så han var i godt selskap.

Mange av kameratene hans var venner fra den tida han spilte fotball. Han var en god fotballspiller, unge Drugli, og i Løkken IF var han aktiv fra seint 60-tall og utover. Han spilte også for Orkdal IL i en periode. Under kallenavnet «Kake» har han rundet mang en motspiller både på Løkken Stadion og på utallige baner rundt om i Trøndelag.

Fotball var nok den store interessen gjennom livet, men han var et allsidig idrettstalent. Blant annet var han en habil badmintonspiller den gangen dette var en populær sport i Løkken IF. Han var også en god skihopper. Alf Bertil var ikke den som framheva seg sjøl. Kanskje kunne han ha blitt enda bedre og nådd lenger hvis han hadde hatt litt spissere albuer. Men snill og godmodig som han var, lå det ikke for ham å skyve andre til side.

Han var ofte å se i Meldalshallen på håndballkamp, og han så mye fotball og annen sport på TV. Som så mange andre av sin generasjon var han genuint interessert i nesten all slags sport. Og bading! Hele sommeren kom det temperaturmeldinger fra Frilsjøen – «Bertil» var alltid tidlig ute til badeplassen for å få sin vante benk.

Alf Bertil Drugli var en flink kar på mange vis. Som ansatt i flere bedrifter, blant annet Mjøen VVS og Gjønnes Mekaniske, ble han kjent som en nøyaktig og dyktig arbeidskar, blant annet var han en god sveiser.

Han var bare guttungen da faren, Alfred, døde. Alf Bertil vokste opp sammen med mor Borghild. Han hadde også to halvsøsken. Døtrene Kristin og Marit og ikke minst barnebarna var han veldig glad i og stolt over.

For ei tid tilbake ble det tydelig for oss alle at Alf Bertil ikke var helt som før. Han ble glømsk, og den kognitive svikten eskalerte raskt: Noen ganger virket han opplagt og relativt oppdatert, andre ganger var det tydelig at han ikke hang helt med.

Jeg traff ham like før påske. Han lurte på å få sitte på heim med handleposen. Vi fikk en trivelig prat på turen heim, og han nevnte igjen at han savnet bilen sin. De siste par årene kunne han ikke kjøre på grunn av sykdom. Så han gikk! Støtt og stadig var han å se etter veien. Trongbakken, Løvby, Løkken – opp og ned flere ganger om dagen.

Det er et savn at han ikke er her.  Så rart å aldri skulle høre latteren hans, så underlig at han ikke er på tur og vinker fra gangbanen. Noen mennesker er slik; med sin måte å være på, blir de betydningsfulle for andre uten egentlig å prøve på det. Alf Bertil var et slikt menneske, en kar som aldri var tilgjort eller uekte. Gjennom sin naturlige væremåte ble han en viktig del av Løkken-samfunnet for alle oss som kjente ham og satte pris på ham.

Takk for laget, Alf Bertil. Det har vært en glede.

Fred over minnet.