Da 25 år gamle Ian Hughes fikk besøk av mamma forleden, tok han henne med direkte fra flyplassen og på nattarbeid. Vel 15 mil med avis-distribusjon gjennom svarte natta ble en artig opplevelse for damen fra England.
Morning tea
Mor Fiona Hughes satt dynget ned av aviser i bilen fra Orkanger via Ustjåren, Gjønnes og Orkdalsveien helt opp til Drogsetmoen, før de to endelig kunne drikke morning tea og ta seg en velfortjent dupp oppi Resråa.
Slik gikk det til …
Du lurer på hvor Resråa er? Jo, Resråa er ei bitte lita bortgjømtgrend bare noen hundre meter fra sentrum på Å i Meldal. Men har du ikke et spesifikt ærend i grenda, er sjansen stor for at du aldri kommer dit – dette er ikke et sted man passerer.
Og her er det altså vi finner en vaskeekte britisk ung mann – født og oppvokst i Midt-England, og med sterke slektsbånd til Aberdeen og Skottland. Han er, som man forstår, ikke akkurat typisk Å-bygg, Ian Hughes. Oddsene for at han skulle bosette seg oppi Resråa var heller ikke overveldende.
Men så kom kjærligheten inn i Ians liv. Ei herlig, rødhåra bergensjente viste seg å være en venn av en venn av en venn, og da Malene og Ian møttes på en musikkfestival i 2011, var deres skjebne beseglet nesten umiddelbart.
Etter studiene fikk de begge gode jobber i det britiske UDI (Utlendingsdirektoratet), eller Home Office, mer presist. Etter en stund begynte de likevel å tenke på å flytte til Norge.
- Ian var mest ivrig etter å flytte, sier Malene.
- Vi giftet oss, og etter en stund flyttet vi til Å, for besteforeldrene mine – og store deler av min mors familie – bor her, forteller hun.
Ian og Malene deler nå hus med hennes besteforeldre, Oddbjørg og Thore Bjørnås.
Flaks med jobb!
Det ble ikke bare enkelt å få den nødvendige politiregistreringen som Ian trengte for å skaffe seg jobb her. Ting tar ofte tid, og informasjon endrer seg etter hvem man snakker med. Malene begynte på økonomistudier i Trondheim, men Ian ble gående uten arbeid over en lengre periode.
- Jeg hatet det, sier han.
- Heldigvis fikk jeg tilbud om å bli sykevikar for et av Adresseavisens avisbud i oktober 2016, og etter det gikk alt veldig fort. Etter å ha vært vikar i tre og en halv måned ble jeg tilbudt jobb. Det vil si; jeg måtte opprette eget selskap og bruke egen bil. Så det gjorde jeg. Og det går så bra, gliser en fornøyd Ian Hughes og viser fram sin fine, nye avisbil.
25-åringen arbeider seks netter i uka, og det siste året har han ikke hatt mye fritid. Han ville få firmaet sitt, Hughes Distribusjon, på fote før han kunne unne seg å ta fri. Han møter opp klokka 23.00 hver kveld fra søndag til fredag ved ST-Trykk på Orkanger. Der lastes bilen full av aviser, og den ensomme turen i mørket kan starte. Han møter nesten ingen på sin ferd. Når klokka er fem-halv seks om morgenen (hvis føret er bra!), avslutter han skiftet på Drogsetmoen og kan dra hjem.
Må lære norsk
Vanligvis kan han sove noen timer, men for ei tid tilbake startet Ian på norskkurs ved Meldal videregående skole. Dette foregår tre dager i uka. Da blir det bare halvannen times søvn mellom aviskjøring og skole.
- Jeg må bli bedre i norsk, ganske enkelt, konstaterer Ian på sitt noe stotrende engelsk-norsk.
- Når man bor på landsbygda i Norge, kan man ikke knote på halvveis engelsk og halvveis norsk. Jeg bare må bli bedre, sier han med et visst glimt av desperasjon i blikket.
- Det er kjempevanskelig, medgir han.
I jula tok han noen feriedager og var hjemme hos mamma og pappa en tur, og nå har altså mamma Fiona vært på besøk hos ham og Malene.
Proud Mum
Fiona er full av beundring over hva Ian har fått til. Fra hjemmet like ved byen Gainsborough i Norfolk har hun og resten av familien (Ians pappa, bror og søster) fulgt med på de to som har flyttet langt ut på landsbygda i kalde og snørike Norge.
- Når jeg forteller om Ian hjemme i Norfolk, rister folk på hodet. Voksne folk kan ikke være avisbud, mener de. De ser for seg guttunger på sykkel som har en liten avisrunde i nabolaget sitt. De har ingen begreper om at et avisbud i Norge må kjøre 155 kilometer på avisruta - i allslags vær og på is og snø. Jeg er glad for alt som gutten min har klart her i Norge. Han var en trollunge som liten, ler mamma.
- I’m very proud – I would never imagine Ian starting his own company. I’m so happy he’s doing so well, sier hun og blir litt blank i øynene.
Gode hjelpere
- Jeg ville aldri klart dette uten gode hjelpere, påpeker Ian. – Jeg har fått masse hjelp av kollega Tor Inge Ustad, som kjører avis i Meldal. Dessuten har jeg en veldig pålitelig vikar i Malenes onkel Ole Bjørnaas, slik at jeg kan få fri av og til. På denne måten er det blitt fint å bo her på Å. Nå skal jeg bare bli bedre til å snakke norsk, så blir jeg snart skikkelig Å-bygg, ler en glad og tilfreds Ian Hughes i Resråa på Å i Meldal.
