I midten av juni drar Tatiana Hatzimarkos (26) fra Orkdal til California sammen med filmprodusent og storesøster Elisaveth Saba i forbindelse med filmen «En normal jente» som er nominert til Emmy-pris.
Dedisert lillesøster
Filmen som er laget av Elisaveth Saba Hatzimarkos Porter mens hun studerte i Las Vegas ved College of Southern Nevada, handler om ei jente som har Aspergers syndrom, og hun har dedisert filmen til sin lillesøster Tatiana.
Enorm kunnskap
Tatiana er ganske så stolt over å ha bidratt til en film med et så viktige budskap som Asperger.
— Altfor mange tror at vi med Asperger er tilbakestående. Saken er den at vi kan være mer intelligente enn de fleste. Mange med Aspergers syndrom har også en enorm kunnskap på enkelte felt. Personlig har jeg en ekstrem god hukommelse og svært utviklede sanser, forteller Tatiana som har medisin og kirurgi som sitt spesialfelt.
Så drømmer hun også om å studere medisin når hun får skikk på livet sitt og får igjen troa på seg selv.
— Mens andre unger samler på frimerker, samler Tatiana på diagnoser, smiler mamma Wenche Hatzimarkos.
Traumatiske hendelser
I forbindelse med filmen «En normal jente», uttalte Saba at lillesøster Tatiana har hatt det mye verre enn jenta på filmen. Og det er ingen solskinnshistorie Tatiana forteller fra skoleåra i Orkdal.
— Vi merket det allerede i fireårsalderen at Tatiana var spesiell. Hun hadde en fotografisk hukommelse og husket alt ned til minste detalj, forteller mamma Wenche.
Men det var så mye annet som skjedde rundt vesle Tatiana, som gjorde at oppmerksomheten ble rettet mot helt andre ting de første barneåra. 3 1/2 år gammel svelget hun en legokloss som ble en svært dramatisk affære med operasjon, frykt og påfølgende angst for å spise mat med klumper.
Kort tid etter dette med legoklossen, falt hun og brakk lårbeinet. Det førte til fem uker liggende på ryggen i ei seng på sykehuset. Vel vitende om at det var farlig å ligge på ryggen og spise, nektet hun å ta til seg mat, og ble satt på intravenøs næring.
— Hun utviklet anoreksi, og det eneste vi fikk i henne var melk, boller, Cheez doodles, pannekaker og spaghetti, forteller Wenche.
Tvangstanker
Tatiana fikk diagnose OCD (Obsessiv Compulsive Disorder) som er langvarige tvangstanker og tvangshandlinger.
— Tatiana var veldig psykisk syk. Hun var blant annet livredd for bakterier og folk som var syke. Hun var også livredd for trampoliner, forteller Wenche som ikke legger skjul på at dette var ei veldig strevsom tid både for Tatiana og familien.
Sju år gammel fikk hun diagnosen ADHD, som hun selv mener var feildiagnostisering. Hun har for øvrig stor innsikt i egne diagnoser og egen sykdomshistorie.
Mobbeoffer
Skolegangen bød på mange utfordringer med mobbing og plaging. Det var også liten og ingen innsikt eller kompetanse i lærerstaben når det gjaldt lidelsene hennes. Men hun framhever spesielt psykiater Arne Todnem Vik-Mo som helt uunnværlig for å bli kvitt tvangstankene og tvangshandlingene.
Men på skolen ble det ikke bedre.
— Det var pyton, forteller Tatiana og forteller om ni år som mobbeoffer. Hver eneste dag.
Ettersom sykdommen hennes gjorde at hun tok alt bokstavelig, levde hun i konstant frykt. Hvis et barn terget henne og sa at han/hun ville drepe henne, så tok hun det bokstavelig og la på sprang. Hun ble terget av andre barn, og ledd av både elever og lærere. Hun forteller om fluktruter for å komme unna mobberne; blant annet i skogen og en snarvei inn til biblioteket.
— Bibliotekaren ble min beste venn, smiler hun.
— Likevel ytret du ikke en eneste gang ønske om å få slippe skolen, sier mamma Wenche.
Gjenforeningsfester
Styrke viste hun også da hun i forbindelse med Fakkeltog mot mobbing, leste sitt eget dikt om mobbing på torget på Orkanger.
— Jeg har lyst til å holde foredrag om mobbing og Asperger, sier Tatiana som møter på gjenforeningsfester på skolen, og ikke er redd for å møte skolekameratene som mobbet henne tidligere.
— De er blitt voksne de også. Dessuten har jeg lyst til at de skal se at det går bra med meg i dag, og at jeg også driver mitt eget foretak med salg av hudpleieprodukter, smiler hun.
Gode år
I tiende klasse tok foreldrene til slutt affære og tok henne ut av skolen. Hun begynte på Teglhuset på Fannrem som var et sted for mennesker med psykiske vansker. Det ble ei god tid for Tatiana.
— Her møtte vi Anne Karin Evjen som ble en super mentor for henne. Hun og hjelpen vi fikk fra kommunen, berget henne, sier Wenche som ellers framhever støtten de fikk fra tidligere ordfører Gunnar H. Lysholm.
Etter hvert fikk Tatiana plass på Voksenopplæringa, hvor hun fant seg godt til rette.
— Her fikk jeg lære om andre kulturer, og opplevde at mennesker var i harmoni og forståelse med hverandre, sier hun og er stolt av at hun gikk ut med en femmer i engelsk muntlig og skriftlig.
Nå fulgte tre år ved Orkdal videregående skole på linja for alternativ programfag. Selv om hun mener at elevene ved linja ikke ble like mye inkludert som andre elever, var det ei god tid for henne hvor hun blant annet satt i elevrådet; også i ett år som nestleder. Hun følte seg som en ressurs både i klassen og på skolen, og fikk endelig litt selvtillit.
Overvektig
Selv om mye ble bedre etter ungdomsskolen, falt ikke brikkene på plass før hun 19 år gammel fikk diagnosen Aspergers syndrom av en lett variant. Det var en lettelse for både henne og familien. Nå visste de årsaken til at ting var som de var. Da ble det også lettere å håndtere dem.
Som overvektsproblemene som også bidro til å dra selvtilliten ned.
— På ungdomsskolen trøstespiste jeg. I en periode kunne jeg spise en pose potetgull hver eneste dag, forteller hun.
At hun også led av en kronisk inflammatorisk tarmsykdom og tilbrakte mange timer om dagen på do, gjorde ikke saken bedre.
— Nå har jeg funnet hjelp mot dette også, nemlig peppermynteolje, sier hun glad og viser til det amerikanske legetalkshowet «The Doctors» som hun følger ivrig; ikke uten grunn ettersom hun skal bli lege.
— De som sier at en ikke lærer av å se på TV, tar feil. Jeg lærer masse, slår hun fast.
Griper tak i livet
Mye har vært pyton for Tatiana, og hun har mistet barndommen og ungdomstida si. Likevel priser hun seg lykkelig for at hun har hatt søstre og familie som har stilt opp for henne. De har alltid forstått og vært der for henne.
Som storesøster Elisaveth Saba som har satt seg inn i dette med Asperger, og attpåtil har laget en film om det som hun har dedisert Tatiana. Og dette eventyret skal Tatiana få ta del i når hun i juni sammen med Elisaveth Saba reiser til California i forbindelse med Emmy-utdelinga.
Kjolen henger klar, og hun er lykkelig over at hun har mistet 23 av sine 90 kilo siste året; noe som gjør at hun føler seg klar for verden.
— Jeg har byttet ut sukker med sukkererstatning. Godsaker, snacks og pizza er det bare på lørdager, og kaker bare til spesielle anledninger, sier Tatiana, som også har begynt å trene på 3T og føler at hun har grepet tak i livet.
Denne følelsen kjente hun på da hun sist var i USA.
— Der følte jeg at jeg kunne være meg selv uten å føle meg teit. Jeg følte meg faktisk pen og sexy, ler hun.
Gull verdt
Tatiana vet bedre enn noen at en ikke skal ta gledene på forskudd. Derfor har hun heller ingen forhåpninger om at filmen «En normal jente» skal vinne Emmy. Uansett er den gull verdt for henne. Nettopp fordi den forteller historien til en tilsynelatende normal jente som likevel er annerledes på grunn av en sykdom som heter Asperger.
