Når far og mor flytter fra hverandre blir spørsmålet hvor barnet skal bo. Dette er spørsmålet om fast bosted og må holdes atskilt fra spørsmålet om foreldreansvar og samvær.

Spørsmålet om fast bosted er spørsmålet om hvor barnet skal bo fast, herunder hvem av foreldrene som skal ha den daglige omsorgen for barnet.

Dette reguleres i barneloven. I utgangspunktet er det avtalefrihet mellom foreldrene. Foreldrene kan avtale såkalt delt bosted, dvs. at barna skal bo like mye til hver av foreldrene

Dersom foreldrene ikke klarer å komme til en enighet, enten på egenhånd, eller ved hjelp av andre, må spørsmålet avgjøres av en domstol. Domstolen kan ikke bestemme at barna skal ha delt bosted. Domstolen må her velge mellom en av foreldrene. På den annen side kan en domstol gi den av foreldrene som ikke blir tilkjent fast bosted for barnet, et utvidet samvær opp i mot 50 %.

Når retten skal ta stilling til spørsmålet er det en rekke momenter som skal vurderes. Vurderingene er individuelle og momentene skal veies opp mot hverandre, der enkelte momenter vektlegges sterkere enn andre. Valget skal bygge på en helhetsvurdering der barnets beste settes i fokus.

Følgende momenter står sentrale i vurderingen: (listen er ikke uttømmende)

Barnets tilknytning til foreldrene

Foreldrenes personlige egenskaper (omsorgevne)

Risikoen ved miljøskifte (status quo)

Foreldrenes evne til å sikre mest mulig samvær

Stabile forhold i hjemme

Barnets egen ønsker

I utgangspunktet skal foreldrene stilles likt ved vurderingen, men dette skjer ikke i praksis.

Det finnes ingen lovbestemt favorisering av mor i norsk rett, men for små barn vil hun likevel bli foretrukket, når man skal vurdere barnas tilknytning til foreldrene.

Vurderingen tar utgangspunkt i den aktuelle situasjonen. I de aller fleste tilfellene har foreldrene på dette tidspunktet flyttet fra hverandre. Den som da har barnet boende hos seg, vil da bare unntaksvis kunne bli fratatt omsorgen (fast bosted). Statusquo- prinsippet (miljøfaktoren) står svært sterkt.

I forhold til omsorgsevne blir det da ikke et spørsmål om hvem av foreldrene som har best omsorgevne, men om den som har barnet boende hos seg, har en tilstrekkelig omsorgsevne. Min påstand er at dette i enkelte tilfeller kan gå på bekostning av hva som er det beste for barnet.

Et prisnipp som kan stå enda sterkere, men som har langt mindre praktisk betydning, er barnets rett til mest mulig samvær med begge foreldre. Vi har i den senere tid eksempler fra rettspraksis på at man har flyttet barnets faste bosted på bekostning av både miljøfaktoren, omsorgsevnen, og barnets eget ønske i tilfeller der samvær med den andre av foreldrene har vært forhindret av den som hadde barnet fast boende hos seg.

Når det gjelder barnas egne ønsker, er utgangspunktet at barna skal kunne høres fra de er 7 år. Jo eldre barnet er, jo mer skal disse ønskene vektlegges. Det er imidlertid viktig ikke å la dette bli en avgjørelse som barna må ta for foreldrene i en ellers vanskelig situasjon.

Med vennlig hilsen

Advokatfirmaet Krogstad ANS

Erik Widerøe

Advokat