Programmet på ST-turene er som regel fast, der det aller meste er inkludert. Turen til historiens største utryddelsesleir var imidlertid valgfri, likevel ble nesten alle med.

– Jeg var egentlig veldig spent på denne dagen. Men jeg kjente godt til historien, og følte meg bra forberedt, forteller Henny Helbæk fra Orkanger.

Jorun Dragset, som også er med på leserturen, var lenge sterkt i tvil om hun skulle være med til Auschwitz.

– Jeg kjenner meg selv, og vet hvor beveget jeg blir. Men jeg bestemte meg for å bli med.

Krystyna

For 69 år, sju måneder og seks dager siden kom Krystyna Trzesniewska til samme sted som Dragset, Helbæk og 38 andre trøndere besøkte tirsdag.

Krystyna var 13 år da hun kom til Auschwitz den 13. desember i 1942.

I en av murbrakkene i Auschwitz henger tre portrettbilder av Krystyna. I starten ble det tatt slike bilder av alle fangene, slik at nazistene hadde noe å gå etter dersom man forsøkte å rømme. Veggen er dekket av tilsvarende portretter.

Bildene viser jenta fra siden, rett forfra og med ansiktet på skrå mot kamera.

Håret er nettopp klippet av henne. På det siste bildet har hun et skaut rundt hodet.

Øynene hennes viser hvilken redsel og fortvilelse hun må ha følt denne desemberdagen.

Fem måneder senere – den 18. mai 1943 – er Krystyna død.

Krystyna var veldig typisk. De aller fleste, som ikke ble gasset i hjel ved ankomst, levde kun i noen måneder.

Barnesko

Det handler om seks millioner enkeltskjebner. Ikke en grå masse.

Inne i en av murbrakkene i Auschwitz kan besøkende se en ufattelig mengde hår bak en glassvegg. Fire tonn hår befinner seg bak glasset. Håret til mennesker som trodde de skulle dusje, men som ble gasset i hjel med innsektsdrepermiddelet cyklon B.

I et annet rom ligger en haug med sko. Barnesko. Flere tusen par. Både håret og skoene utgjør bare en liten del av det som ble fratatt de som ankom dødsleiren.

Ser man på haugen av sko, kan det være vanskelig å forholde seg til hva dette handler om. Det blir så ubegripelig stort. Men går man tett innpå glasset som skiller publikum fra skoene, ser man de enkelte parene. For eksempel et lysebrunt par, kanskje i størrelse 28, som ligger helt inne ved glasset.

Den lille gutten eller jenta som eide dette paret for snart 70 år siden, fikk ikke leve.

Fordi et sinnssykt regime uhindret fikk sette sine avsindige ideer ut i praksis.

Tomhet og skrekk

– Haugen med barnesko var verst.

Henny Helbæk sitter i hotellets restaurant etter tirsdagens middag. Inntrykkene fra Aushcwitz har vært sterke. Tårene er ikke langt unna når hun forsøker å formidle hvordan dagen har vært.

Bildene av barna sitter fortsatt på netthinna.

– Det var spesielt ett bilde. Barn på vei inn i gasskammeret. Ansiktsuttrykkene deres. Tomhet, og samtidig skrekk.

Tårene kom

For noen var det nok å se porten med det kjente slagordet Arbeit macht frei.

– Tårene kom allerede før jeg kom inn i leiren. Det var så forferdelig å gå inn dit. Jeg reagerte enda sterkere enn jeg hadde trodd, forteller Jorunn Dragset.

Da guiden viste folk vei inn i gasskammeret, var det nok for Dragset. Hun greide ikke å gå inn.

Vi andre fikk se den uvirkelige drapskjelleren, og vi fikk se krematorieovnene i krematorium I. De andre krematoriene befant seg i Birkenau (Auschwitz II). Nazistene rakk imidlertid å ødelegge disse da de skjønte at slaget var tapt.

Men krematorium I og det tilhørende gasskammeret står fortsatt som et monument over ondskapen.

Skjøt barn

Et par hundre meter bortenfor dette gasskammeret, utenfor piggtrådgjerdet, bodde leirens kommandant Rudolf Höss sammen med familien sin. Höss var kjent for å være en særdeles familiekjær mann.

– Det gjorde et voldsomt inntrykk på meg da vi fikk høre om Höss, som gikk med barnet sitt i armene. I neste øyeblikk overlot han barnet til vaktene, og gikk noen meter unna og skjøt et jødisk barn. Uten skrupler, forteller Jorunn Dragset som oppsummerer sine inntrykk fra Auschwitz i ett ord:

– Forferdelig! Det var så grusomt å gå inn i det.

Mer enn én million mennesker ble drept i Auschwitz. 90 prosent av dem var jøder. Mellom 70 og 80 prosent ble tatt av dage med gass ved ankomst. De «unyttige». Barn, gravide kvinner, handikappede, eldre, syke.

Rett i gasskammeret. På det mest effektive ble mer enn 4750 henrettet daglig.

Kun de arbeidsføre fikk leve. Under umenneskelige forhold.

I gjennomsnitt levde de noen få måneder.

Så å si alle barn ble sendt rett i gasskammeret. De kunne ikke gjøre nytte for seg. Men noen barn ble plukket ut for å bli objekter i makabre eksperimenter.

Dødsengelen

I en annen brakke henger et bilde av en liten gutt. Han er to år. Navnløs. Det eneste teksten nede på bildet forteller, er at han er ungarsk jøde.

Gutten er naken og utmagret. Han ligger sammenkrøpet, med hendene rundt sitt eget bryst. Som for å verge seg selv. Det ser ut som han gråter.

For «dødsengelen» Josef Mengele var toåringen særdeles interessant. Han var nemlig trilling. Mengele var svært opptatt av tvillinger og trillinger, fordi flerfødsler kunne være nøkkelen til raskere utbredelse av den ariske rasen.

Den navnløse gutten «slapp» å bli gasset i hjel samme dag som han kom. I stedet ble han og en rekke andre barn forsøkskaniner for Mengele. Noen fikk injisert maling i øyeeplene, fordi Mengele ville teste om det var mulig å endre øyenfarge til arisk blå. Andre fikk operert bort indre organer, fordi Mengele ville se om det var mulig å fungere uten.

Kunne nesten ta på

Det ble mange sterke inntrykk, og mange av oss ga opp å kjempe mot tårene. Men Henny Helbæk angrer ikke på at hun ble med til dødsleiren.

– Jeg ville se det med mine egne øyne. Dette er ikke bare noe vi leser om, eller ser på film. Det var faktisk slik det var. Og nå vet jeg også det. Det blir nemlig noe helt annet å se det. Jeg var så nær at jeg nærmest kunne ta på håret, på koffertene, på skoene, på protesene.

Det er helt ubegripelig at mennesker kan bli så iskalde.