Lise Fosmo fra Buvika mistet datteren på 13 år i en sjelden og meget aggressiv form for kreft.
Lise var selv kreftsyk i 10 måneder først. Annenhver uke fikk hun cellegift. Selv om det var tøft, var hun veldig innstilt på at dette skulle gå bra. Det måtte jo det? Hun måtte være sterk foran barna sine, noe hun tydeligvis klarte bra med tanke på datteren Emmas reaksjon da hun fikk kreft.
Optimist til slutten
— «Nå er vi tvillinger, mamma», sa Emma, smilte og viste meg tegnet for «peace and love», da hun fikk kreftdiagnosen, forteller Lise.
Det er tydelig et tungt tilbakeblikk, samtidig som hun er glad for at datteren holdt humøret oppe. Dette skjedde i 2016, og Emma var bare 13 år. Hun ble bare 13 år. Datoene er som hugget i stein.
— Jeg ble erklært frisk 14. august, Emma falt om på håndballbanen 24. august og fikk kreftdiagnosen 14. september. 14. oktober døde hun. På lillesøster Kajas 11-års dag.
Lises eldste barn kjempet en tøff kamp, en kamp som var umulig å vinne.
— Hun var veldig optimistisk, jeg hadde jo vært så positiv utad under min sykdom, og Emma var sikker på at hun også skulle bli frisk. Jeg jo ble jo det, sier Lise.
Fikk sjokk
Emma hadde en spesiell form for hjernekreft. Den dekket 70 prosent av hodet som et edderkoppnett.
— Det er helt utrolig at hun fungerte som normalt frem til hun døde. Hun var veldig aktiv i sport, og spilte både håndball og fotball, og var mye sammen med venner.
Svulsten ble oppdaget da Emma plutselig fikk et epileptisk anfall på håndballbanen og ble sendt til undersøkelser på sykehuset. Det som «kun» hadde vært et anfall var så mye verre.
— Jeg var i sjokk, sier Lise.
Lises egen kreftsykdom var glemt. Ti måneder tøff kamp mot egen kreft. Ensomheten i egen sykdom. Mangelen på noen å prate med allerede da. Nå var fokuset på datteren.
«Mamma, kommer jeg til å dø?»
Emma gikk inn og ut av sykehuset for undersøkelser. Det var en absurd situasjon.
— Det gikk så fort. Sykehuset brukte tre uker på å finne ut at hun hadde kreft, men det var en ukjent type. Det fantes ingen forskning, og det er registrert kun 80 tilfeller i hele verden.
— «Mamma, er dette din feil?» spurte Emma, siden jeg selv fikk kreft på grunn av en genfeil. Undersøkelsene viste at det ikke var det. Heldigvis.
Emma var i kjempeform helt til noen timer før hun døde. Hun fikk være hjemme helt til siste dag. Én uke før spilte hun fotballkamp. Helt til et par timer før hun døde, så var hun oppe og gikk. Det eneste var hodepinen som ble mer og mer intens, og epileptiske anfall som ble hyppigere.
«Mamma, kommer jeg til å dø?»
— Hva svarer du på det? spør Lise.
— Sammen takler vi hverdagen
De beholdt håpet til siste slutt. Den spesielle formen for hjernekreft gjorde behandlingen meget vanskelig. Det viste seg umulig å operere eller stråle bort. Emma fikk med cellegift i tablettform siste uka, men etter en nedslående MR – som viste kraftig, negativ endring – begynte hun med stråling.
—Hun rakk to dager med stråling. Dag tre fikk hun kraftig hodepine. Dag fire mente legene å ha funnet en medisin som virket mot hodepinen.
Emma prøvde den ut før hun skulle hjem.
— Den virket, og etter hvert sovnet hun. Jeg var så glad! Fikk høre at de fantes i tablettform så hun kunne ta den hjemme også, sier Lise.
Emma våknet ikke, hun havnet i koma. Familien fikk beskjed om at hun holdt på å dø. Etter få timer etter var hun død.
Søstre i sorg
I en slik situasjon er de mange som trenger oppfølging. Familien rundt den syke må være sterk for alle rundt seg. I dette tilfellet var det tre yngre søstre som også var i sorg.
— De mistet bautaen sin. De så veldig opp til Emma, og dette var kjempevanskelig for dem. Søstrene gikk heller til henne først, hvis det var noe, før oss foreldre.
Lises yngste datter, Milla, er fem år i dag, hun var tre når Emma døde.
— Vi leste bøker for barna om kreft. Men de endte jo godt, så da ble vi stilt til veggs; hvorfor døde hun som ikke var så gammel? Det var vanskelig å forstå at Emma døde når mamma ikke døde. Vi måtte forklare at hun hadde for mange «sinte» kreftceller som medisinen ikke virket på.
Alle Millas dukker og bamser har fått Emmas navn. Milla prøvde å ta rollen til storesøster. Ville begynne på skolen som treåring.
— Milla driver mye med rollelek. Og Emma er alltid med som storesøster. Det er utrolig hva Milla husker. Hun vil ha samme klesstil; Adidas og sokkene over tightsen, for det hadde Emma. Milla vil gjerne se filmer og bilder av henne, og heldigvis har vi mye lagret, også av dem sammen.
Noe av det vanskeligste for Lise var første middagen etter Emma døde. Det satt bare tre rundt det firkantede bordet. De kastet det å kjøpte et rundt bord. De hadde tidligere vurdert å kjøpe et nytt hus. Nå gjorde de det. I et område hvor Emma hadde hatt lyst til å bo.
— Jeg måtte ha noe annet å tenke på, måtte selv ta ansvar for å komme meg videre. Det holdt meg litt oppe i sorgprosessen.
Har funnet unikt vennskap
Lise lette fortvilet etter noen hun kunne snakke med, noen som forsto hennes situasjon.
— Jeg søkte til og med på nettet etter andre som hadde en datter som døde når hun var 13 år gammel.
Lise rister på hodet over egne handlinger. Samtidig synes hun det viser hvor fortvilt situasjonen var.
— Emma døde fra oss, fort og brått. Jeg følte meg så alene.
Lise ville ikke plage familien med alle sine tanker. Aller helst skulle de tilbake til det normale liv så fort som mulig. Venner skulle skjermes. Tilbud om psykolog var den eneste oppfølgingen hun fikk fra det offentlige. Det var ingen til å ta imot familien i sorgen.
— Jeg trodde kanskje noen ville oppsøke oss. Å løfte telefonrøret å ringe noen som kunne hjelpe meg var vanskelig.
Lise takket etter hvert ja til time hos psykolog. Hun gikk bare to ganger.
— Når psykologen gråter mer enn deg? Når rollene blir snudd? Jeg måtte finne min egen måte å komme meg videre på.
Hun fastholder at de som virkelig forstår er de som har vært gjennom noe lignende selv.
— Jeg møtte Ragnhild Mølmen på sykehuset. Vi hadde begge barn som lå der med kreft. Jeg mistet Emma noen måneder før Ragnhilds tre år gamle datter, Ina, døde. Vårt vennskap gjør at jeg føler meg normal. Vi hjelper hverandre å takle hverdagen. Nå vil vi hjelpe andre i samme situasjon, smiler Lise.