Plan- og bygningsloven (plbl) inneholder i § 74 en bestemmelse som angir regler for en bygnings planløsning og utseende. Jeg vil i det følgende redegjøre for bestemmelsens nr. 2, den såkalte ”skjønnhetsparagrafen”.

Bestemmelsen lyder som følger: ”Kommunen skal se til at ethvert arbeid som omfattes av loven, blir planlagt og utført slik at det etter kommunens skjønn tilfredsstiller rimelige skjønnhetshensyn både i seg selv og i forhold til omgivelsene. Tiltak etter denne lov skal ha en god estetisk utforming i samsvar med tiltakets funksjon og med respekt for naturgitte og bygde omgivelser. Skjemmende farger er ikke tillatt og kan kreves endret.

Kommunen kan utarbeide retningslinjer for estetisk utforming av tiltak etter loven.”

Bestemmelsen inneholder ingen definisjon av et estetisk kvalitetsbegrep, men noen faktorer som skal legges til grunn ved anvendelsen kommer likevel til uttrykk. Ethvert arbeid som omfattes av plbl er i utgangspunktet omfattet av bestemmelsen. Noen unntak finnes uten at disse vil bli nærmere behandlet her.

Ethvert tiltak skal altså tilfredsstille ”rimelige skjønnhetshensyn”. Dette er i praksis tolket slik at bygningsmyndighetene etter bestemmelsen bare kan avslå et tiltak hvor det er åpenbart at kravet til ”rimelige skjønnhetshensyn” ikke er oppfylt. Tiltaket må således gi et kvalifisert negativt visuelt inntrykk. Ved en lovendring ble det tilføyd et nytt 2. punktum i bestemmelsen. Endringen medførte at ethvert tiltak skal ha ”en god estetisk utforming i samsvar med tiltakets funksjon, med respekt for naturgitte og bygde omgivelser”. Dette er et strengere krav enn hva som følger av første punktum. Avslagshjemmelen blir her utvidet til å ramme tiltak som ikke gir et positivt visuelt uttrykk. Vurderingen blir altså om tiltaket er godt nok til å kunne godkjennes, i motsetning til om tiltaket er så visuelt dårlig at det må avslås.

Sett i sammenheng må kommunen vurdere om tiltaket inneholder en viss estetisk kvalitet både i forhold til seg selv og omgivelsene. Det må altså være en sammenheng mellom tiltakets funksjon og utforming og det må harmonere med bygde og naturgitte omgivelser. Av ”god estetisk utforming” følger at tiltaket skal ha en viss grad av estetisk kvalitet. Hvordan tiltakets estetiske utforming skal dokumenteres vil variere i forhold til tiltakets art. Strengere krav til dokumentasjon kan stilles for dominerende tiltak enn til mer alminnelig bebyggelse. Kravet til utformingen vil også kunne variere slik at f.eks tiltak i ubebygde områder bedømmes strengere enn alminnelig bebygd område. I ”samsvar med byggets funksjon” ligger en tanke om at tiltaket formmessig gir uttrykk for hvilket formål bygget skal oppfylle. Skal tiltaket være et forretningsbygg bør bygget gi uttrykk for dette. Formålet bak formuleringen ”respekt for naturgitte og bygde omgivelser” er å presisere at man ved utbygging skal ta hensyn til de eksisterende omgivelsene. Dette vil omfatte respekt for både naturmiljøet og bebyggelsen i nærheten. I ”naturgitte” ligger altså geologi, vegetasjon, topografi og lignende. I ” bygde” ligger altså respekt for f.eks andre bygninger og installasjoner. Dette medfører dog ikke at det foreligger en binding til å fortsette å bygge i samme stil i de tilfeller hvor den allerede eksisterende bebyggelse ikke oppfyller kravene i § 74 nr. 2. Man er heller ikke bundet til å kopiere den eksisterende bebyggelse.

Kommunen kan gi retningslinjer som omfatter generelle normer for utforming av fysiske tiltak i hele eller deler av kommunen. Dette kan omfatte f.eks volum, høyde, farger osv.

Vurderingen av hva som er god og dårlig estetisk utforming vil være skjønnspreget. Det er derfor viktig at den enkelte kommune har et gjennomtenkt og faglig begrunnet forhold til hvilken estetisk utvikling som er ønsket i kommunen og at du spør så snart du er i tvil.

Advokat Geir Morten Løkken

Advokatfirmaet Krogstad