Regnet øser, nei, pøser ned. Trærne duver – eller rettere sagt – vaier hypnotisk i vinden. Værmeldingstjenestene på Internett melder kronisk feil, og vi har etter hvert lært oss å ikke tro på dem. Regnet faller og faller, man kan nesten begynne å tro at nå kommer flommen. Eller dommedag eller hva enn. Men det er jo ikke så ille. Langt i fra. Litt regn har aldri skadet noen, i alle fall ikke så lenge det er så lite som det er nå. Egentlig blåser det ikke så mye heller. Det verste jeg har sett, er grillen vår som prøvde å stikke av fra verandaen.
Det er langt fra så ille som det var på Eide på Nordmøre, 18. september 1978. Da falt det 178,5 millimeter regn i løpet av et døgn. Det var nok mye verre enn de 20 vi har hatt her på Orkanger i dag. Kan nok tenke meg at innbyggerne da var mer urolig for en eventuell syndeflod enn hva vi er.
Jeg for min del finner det ganske koselig i grunn. Regn og vind og sånn. Ruskevær. Godt å føle høsten på kroppen. Det er og forblir min favoritt-årstid. Dårlig med pollen og liten eller ingen sjanse til å bli solbrent. I alle fall i denne delen av Trøndelag. Og lav sjanse til å bli overopphetet eller ikke få sove på grunn av at soverommet er for varmt. Og etter hvert forsvinner de irriterende insektene også. Blir det for kaldt eller vått, kan vi jo alltids hoppe på et fly til varmere land. Det koster ikke så mye å dra til Spania utenfor sesongen. Selv drar jeg om under to uker. Skal bli godt, selv om jeg – som sagt – liker ruskeværet. Det er lite som er så komfortabelt som å kle seg godt, gå ut i stormen med musikk på øra og bare vandre for seg selv, føle været på kroppen, tenke, la seg inspirere, og når man føler man har fått nok, bare dra hjem igjen, koke kakao og varme seg med en varm dusj og pledd og det hele. Det skal i alle fall jeg gjøre i høst.
Sjur Vaage