Heldigvis droppet han ikke gitarundervisninga, selv om langrenn og fotball fristet mer. Nå har Jo Sverre Sande nådd drømmen om å leve av det han liker aller mest: Å servere tankevekkende låter på rindalsdialekt.

- Jeg var veldig ivrig på både fotball og ski i oppveksten, jeg satsa seriøst på langrenn. Gitarundervisninga på kulturskolen var ikke like artig. Det gikk litt trått i starten. Jeg var ikke så ivrig på øving, og vurderte om jeg skulle slutte, sier Jo Sverre.

Det gjorde han heldigvis ikke, heldigvis både for ham selv og for alle oss som har fått høre musikken hans. Redningen ble gitarlærer Ola Viken, som skjønte at gutten måtte få spille låter han selv brant for. Med Bon Jovi i notepermen løsnet det for Jo Sverre.

- Plutselig fikk jeg spille musikk jeg selv likte, og jeg fikk større framgang enn noensinne på veldig kort tid. Jeg begynte å spille musikk fordi jeg ville det selv, og jeg glemte helt at jeg spilte, sier Jo Sverre.

Som tiåring ble han plutselig dratt inn i en verden av ren musikkglede.

Festivalspilling

Mandag fyller han 27 år, og har allerede kommet så langt at han lever av musikken. Med en fersk mastergrad i historie i bagasjen, har han likevel bakkekontakt og en plan B om det skulle bli behov en dag.

Det har skjedd utrolig mye for rindalsartisten det siste året. Han har spilt på festivaler som Trondheim Calling, by:Larm, Pstereo og OverOslo, fått mye radiotid med låta si «Ka om», spilt på God Morgen Norge og kom i november ut med album, etter å ha vært i studio i hele fjor sommer.

- Det er musikken jeg vil drive med. Det blir mer og mer klart etter hvert som jeg får stå på scenen med mine egne låter, sier Jo Sverre.

Når ST treffer ham, har han akkurat avsluttet en konsert for videregåendeelever i Orkdal kulturhus, gjennom Den kulturelle skolesekken.

- Det er en fin øvelse å skulle fenge et publikum som er på konsert fordi de må, ikke fordi de har kjøpt billett. Det er artig for oss, sier Jo Sverre.

Over til dialekt

Han er oppvokst i sentrum av Rindal, i boligfeltet nedenfor skolen. Yngst i en søskenflokk på tre, og uten noen musikalsk påvirkning fra foreldrene.

- Foreldrene mine har ikke drevet med musikk, men storebroren min og jeg har spilt sammen i bandet Swix. Vi startet i 2006, ga ut album i 2008 og det ble mye konsertspilling. I 2013 kom vi med et nytt album, før det ble stopp, sier Jo Sverre.

Den første låta han skrev var «My guitar», som Swix gikk videre til fylkesmønstringa i UKM med i 2006.

Swix ble imidlertid oppløst da Jo Sverre gikk på musikklinja på Follo, og kjente på at han hadde lyst til å gjøre noe annet.

- Det var jeg som skrev låtene, og nå lekte jeg med tanken på å skrive på dialekt. Jeg kjente at det å skrive på engelsk bare ville bli mer av den samme greia, og jeg ville gjøre noe nytt, sier Jo Sverre.

Melodi og følelser

Han skriver hele tida låter, og da er det alltid melodiene kommer først. Deretter følger en prosess som til slutt resulterer i tekst – etter kort eller lang tid.

- Melodiene bare kommer, og ofte de gir de en følelse. Det kan være alt fra en lystig følelse til vemod, som gir et utgangspunkt for hva sangen kan handle om. Jeg får tanker, noen ord og linjer. Jeg har gjerne en del melodier som ligger klare, også må jeg gjøre en jobb med få satt ord til dem, sier Jo Sverre.

- Hva skriver du mest om?

- Den røde tråden er at det er ting som opptar meg, samfunnsspørsmål, opplevelser, relasjoner til andre mennesker, smått og stort – og den uunngåelige kjærligheten. Jeg får mye hjelp av produsenten min Conor Patrick, sier han.

Jo Sverre har fortsatt to av de tidligere Swix-guttene med i det nye bandet sitt.

Master om tjenestefolk

Etter videregående ble det et årsstudium i engelsk på Dragvoll, før han tok fatt på et fireårlig løp med historie. Han leverte masteroppgaven sin i fjor vår, samtidig med at musikkarrieren var på full fart opp og fram. Det ble ei hektisk tid.

- Jeg skrev master om tjenestefolk på 1800-tallet i Rindal, Meldal og Surnadal. Det var en komparativ studie, hvor jeg sammenlignet forholdene i de tre prestegjeldene, sier han.

Nå mangler han bare ett år med praktisk-pedagogisk utdanning (PPU) for å bli lærer. Det er den planen han har i bakhånd.

- Jeg har vært innstilt på at det er musikken jeg vil holde på med helt siden barndommen, men jeg har ikke tatt noen ting for gitt. Jeg ville studere uansett, fordi det er verre å ta det igjen senere. Det ble mange sene kvelder med masterskriving sist vår, men jeg er glad jeg gjorde det. Etterpå har jeg bare jobbet med musikken, og det kommer jeg ikke til å gå lei av, sier Jo Sverre, som har bodd i Trondheim siden 2010.

- Et solid forhold

Han er forlovet med medisinstudent Ingvild Svorkdal fra Orkanger, som han møtte på Follo. Jo Sverre beskriver henne som den viktigste enkeltpersonen i livet sitt. På spørsmål om hun har fått en egen låt, er svaret:

- Hun kommer inn både litt og her litt der. Det er bruddstykker i mange låter. Hun spiller jo en stor rolle i hele greia. Vi har et bra og solid forhold, noe som viser at man ikke må ha det jævlig for å skrive sterke og bra låter, sier han.

Han sitter ofte med gitaren og klimprer hjemme, og da kan Ingvild gjerne komme med noen råd. Til gjengjeld må han stille opp som prøvekanin når hun skal teste stetoskop eller reflekshammer.

- Det er bra at hun ikke driver med musikk, for det kunne blitt litt mye. Vi trenger litt annet fokus også. På fritida er vi gjerne på turer i fjellet både sommer og vinter, vi står randonee og bruker hyttene som familiene våre har i Trollheimen. Ellers er vi treningskamerater og springer eller er på 3T sammen, sier han.

På egne premisser

- Hvordan er dagene nå som du driver med musikk på heltid?

- Det er ikke noe A4-liv. Det er intensive perioder og rolig perioder. Jeg har mye spilling i Midt-Norge for tida, og har planer om å komme ut til andre deler av landet. 17. mars skal jeg spille i Dokkhuset. Jeg har funnet min greie, et uttrykk som er unikt for meg. Jeg har også dyktige folk rundt meg. Conor Patrick kom jeg i kontakt med da jeg begynte å synge på dialekt, og han har vært viktig og pushet meg til å sette opp konserter i starten, sier Jo Sverre.

Hun kunne aldri tenkt seg å melde seg på et talentprogram på TV for å skyte fart i karrieren. Det er musikken som er drivkrafta, ikke så synge coverlåter i et tv-program.

- Jeg gjør det på mine premisser, det er lidenskapen for musikk som driver meg. Det å lage musikk fra den spinkle ideen til en ferdig låt, sier han.

Rette element

Jo Sverre er blitt positivt overrasket over hvordan låtene på kav rindaling er blitt mottatt. I starten trodde han ikke det var mulig å lykkes på dialekt.

- Jeg et sound som er urbant og popet, med dialekten oppå. Det har vært en modningsprosess å komme dit at jeg kunne skrive og synge på dialekt, sier Jo Sverre.

Det varierer hvor hyppig han skriver nye låter. Det kan komme tre på rappen ei uke, for så å bli en pause. Nå har han allerede nok låter til et nytt album, selv om det forrige kom i november.

- Jeg ser lyst på å kunne komme med ny musikk ganske snart. Det første som skjer er at jeg skal spille inn «Ka om» sammen med Trondheim Symfoniorkester.

På scenen føler han seg i sitt rette element. Han kan være sunt nervøs før han går på, men trives og er i komfortsonen når han får gjøre musikken sin foran et publikum.

«Gauast»

- Hva en den store drømmen din?

- Drømmen er å ha det sånn som jeg har det nå, å drive på med musikken. Jeg drømmer ikke om å selge ut en spesiell konsertarena. Bare jeg får holde på med dette framover, så er det en drøm. Jeg vil levere gode konserter. Noe av det «gauast» jeg vet, er å spille live. Jeg gleder meg også til å gjøre nye låter i studio igjen.

«Ka om» er nok den låta han får mest tilbakemeldinger på, og det er stas når folk sende mailer og meldinger med tanker knyttet til musikken hans. ¨

For Jo Sverre selv betyr låta «Ljåen blenka over blomstereng» ekstra mye, for den handler om en kjenning som tok livet sitt.

- Den låta er spesiell og sterk å framføre. Samtidig er det godt å kunne uttrykke seg gjennom musikken.