Denne vinteren har vært spesiell i norsk politikk. Den har handlet om alt annet enn hva politikk bør dreie seg om. Det har ikke vært debatter om store prinsipielle saker. Norsk politikk har vært preget av dyneløft, varsler om seksuell trakassering, alvorlige overgrep og klanderverdig adferd fra sentrale politikere. Det startet med varsling mot AP'S Trond Giske og spredte seg til andre politiske parti der det ble avdekket enda flere alvorligere forhold. Rekken virket endeløs. Maktmisbruk og seksuelle overgrep utøvd av mennesker med makt, ble debattert i alle rom med forhåpentligvis det som resultat at det blir en bedre hverdag for kvinner – og også menn. Nå kunne kanskje den politiske liv starte igjen?
Det sørget landets mest omtalte statsråd, Sylvi Listhaug, for at det ikke gjorde. Siden hun kom inn maktens korridorer som en av statsminister Erna Solbergs mest fortrolige, har hun opptrådt som en løs kanon på dekk. Gang på gang har hun avdekket meninger, holdninger og adferd som splitter og hersker. Gang på gang har statsminister Erna Solberg blitt nødt til å rykke ut for å forklare og glatte over Listhaugs uttalelser og kraftsalver som går rett hjem hos mange av hennes velgere, men som er en ansvarlig statsråd lite verdig. Det er som Listhaug glemmer at hun er i en posisjon som en av landets mest ansvarlige, og ikke på et lukket partimøte. I en slik posisjon er det et krav at hun tenker igjennom det hun skriver på sosiale media før hun publiserer og ber om å bli likt og delt. Det er landets justisminister vi snakker om.
Torsdag ble en merkelig dag i norsk politikk der Sylvi Listhaug sto skolerett overfor resten av det politiske Norge. Det var ikke en ydmyk statsråd som entret talerstolen. Riktignok beklaget hun hvis noen var blitt såret av innlegget hun hadde lagt ut på Facebook fredag 10. mars og latt bli liggende i nesten ei uke. Hun gjentok riktignok flere ganger at det ikke var hennes intensjon å såre, og heller ikke nøre opp om det hatet som er rettet fra høyreekstreme grupper mot Arbeiderpartiet. Hun ba om unnskyldning om hun hadde såret noen, men unnskyldninga fra statsråden for innholdet i det hun hadde skrevet, måtte dras ut av henne etter flere runder på talerstolen. En slik unnskyldning blir ikke bare lite troverdig, den blir også lite verdt. I beste fall aner ikke Listhaug rekkevidden av hva hun har skrevet og satt i gang. Eller så har hun publisert Facebook-meldinga med viten og vilje. Og det er det verste.
