Et seterbesøk bringer frem både nostalgi og glede. Det fikk beboere og brukere ved Vennatunet i Skaun kjenne på sist torsdag.
Bortover der, og hitover dit. Sånn kan veien til Åse Mehlums seter, Utistusetra, kort forklares. Men egentlig ligger den i idylliske omgivelser i Skauns dype skoger, på en høyde i et område som kalles Melbysetrene.
Hjertevarme
Vel fremme, etter en litt kronglete veibit, oser det av nostalgi og trivsel. Vinduene på hovedbygningen er slått opp på vidt gap i sommervarmen, og innenfra høres prat, latter og klirring i kaffekopper. Inngjerda, men helt inntil husveggene, går svigerdatter Oddnys geiter og killinger. De er dorske i varmen og stirrer på oss med et mysende blikk mens de ligger i gresset og tygger på ett strå eller to.
— Hei, og velkommen!
Åse Mehlum står i døra og inviterer inn til kaffe i den koselige seterstua. Den er allerede fylt opp av beboere og brukere fra Vennatunet, samt frivillige som stiller opp for at de skal komme seg ut på tur.
— Det ble så varmt, vi måtte gå inn å ta kaffen.
Åse er en av de frivillige i både «torsdagsgjengen» og «støtteforeninga» for Vennatunet, og nå har hun invitert til seterbesøk for andre gang. Sist gang var for to år siden.
Takknemlige
— Det kjæm itj tå sæ sjøl, sier Agnes Vikan.
Hun er med for andre gang, og er veldig glad for å få bli med på dagens utflukt.
— Det er veldig koselig. Jeg beundrer Åse som holder på med dette, smiler hun, og tilføyer at de har fått hilst på geitene og at serveringen er veldig bra.
Karen Lofgren er også med for andre gang. Hun minnes da hun som liten jentunge var med sin egen mor på setra i nærheten.
— Vi hadde seter sjøl, og jeg var med mor oppi «gammelstua» da jeg var lita. Nå har den falt ned, sier hun, og kjenner på at det er godt å være på gamle trakter.
Hun synes det er en trivelig plass å få være med på utflukt.
— Jeg er her for første gang, og jeg synes det er veldig trivelig, sier Borgny Morken og ser seg rundt i den koselige stua.
Rundt bordet summer praten.
Lunt og intimkonsert
Inne i stua sitter også trubadur Jørgen Aunan. Mens kaffe og kalde forfriskninger går ned sammen med vafler med syltetøy og seterrømme og hjemmelaget eplekake servert med krem, lader Jørgen opp gitaren. Sangbøkene deles ut, og forsiktige kremt høres rundt bordene.
— Vi starter med «Den glade vandrer kalles jeg», sier Jørgen.
Gjengen stemmer i, og fortsetter med både «Lys og varme», «Där bjørkarna susa» og «Där rosar aldrig dör». Gjennom de åpne vinduene får også geitene en egen intimkonsert denne dagen. De mysende øynene er blitt vidåpne, og blikkene er rettet mot stua. De har til og med tatt en pause i spisinga.
Kloke ord
Stemmer i gjør også Erling Aunan, tross bare en lunge.
— Jeg måtte operere bort den andre lungen i 75. Men jeg skal ikke klage, for ellers har jeg levd et liv uten sykdom, sier Erling.
Han forteller at han som 15-åring begynte å jobbe i skogen. Etter det har han tilbrakt hele arbeidslivet der, noe han minnes med glede.
— Jeg har levd i marka. Jeg fikk min første skogsmaskin rett etter jeg var konfirmert.
Det er vél ett år siden Erling flyttet til Vennatunet. Der trives han godt. Det gjør han også på setra.
— Det var godt å komme hit. Her er det søye fint.
Spøkefullt forteller han at tross over 40 år med bare en lunge, er det nå i senere tid at han har lært seg å roe ned.
— Det første og det siste vi lærer oss, er å gå, sier han.
God mat og skrøne
Gjengen samles på setertunet mens de venter på skyssen hjem igjen. Leif Landrø tar ordet. Han takker for den gode maten og serverer ei skrøne. Latteren fyller tunet.
— Jeg er kjempeglad for at dere kom. Det er ei stor glede for meg, smiler Åse.
Beboerne vet at det er takket være Åse og de andre frivillige at utflukter av denne typen lar seg gjennomføre. Det setter de stor pris på.
— De har gledd seg lenge. Det har vært den store snakkisen siden vi fortalte det i vår, sier Åse.
Sommervarme og hjertevarme er viktig i hverdagen. En helt vanlig torsdag på Utistusetra hos Åse Mehlum gir de besøkende en god dose av nettopp dette.
Toril.Langmo.Skjetne@avisa-st.no
48001020