Skotten, som flyttet til Norge for 21 år siden, vokste opp i farlige elvestryk i byen Inverness, langt nord i Skottland. Han var ni år gammel da han, sammen med speidergruppa Boys brigade, ble plassert i en kajakk for første gang.
– Dagen før tok faren min meg med på kino, og vi så Haisommer (Jaws). Så, på den første turen var det noen av de andre speiderne som banket med åra i sjøen bak meg, og da trodde jeg at det var hai, som i filmen. Jeg var livredd, forteller han til avisa Sør-Trøndelag.
Depresjoner
Det er lenge siden nå. Elvepadling var livet. Med voksenlivet kom andre utfordringer, og jobb i oljebransjen. Interessen for kajakk falmet sakte, men sikkert. Etter å ha rundet 30, tok arbeidet ham til Norge.
– Jeg skulle egentlig bare være der, på Technip, i ti dager, men så ble det 21 år.
– Jeg er avhengig av padling
Han jobbet for mye, arbeidsukene var dobbelt så lange som de skulle være.
– Helsa ble dårligere, og jeg fikk behandling for depresjoner i 20- og 30-årene. Men jeg kuttet ut medisinene så fort jeg følte meg bedre igjen.
Han sluttet i oljebusinessen, samtidig som helsa ble verre og verre. Før hadde han mye penger, men lite tid. Nå hadde han mye tid, men lite penger.
– Fra et helsemessig perspektiv er det litt skremmende å tenke på i dag, hvordan livet mitt hadde vært uten kajakk. Jeg har ikke hatt jobb på flere år, og livet har vært vanskelig. Jeg stengte meg inne i huset og kom meg ikke ut, jeg utviklet sosial angst. Som ufør, satt jeg hjemme hver dag. Jeg drakk kaffe, røyka mye, og levde mer og mer usunt, inntil jeg fikk helseproblemer.
– Kajakken reddet livet mitt
Foruten noen sjeldne turer langs trøndelagskysten, med den gamle elvekajakken som han hadde brukt i Skottland, var interessen for kajakk nærmest forsvunnet.
– Jeg bestemte meg for å forandre livet mitt; slutte å røyke, og fant frem kajakken igjen. Kanskje kan man gå så langt som å si at det reddet livet mitt.
Først i godt voksen alder «fikk sykdommen hans et navn».
– Jeg fikk diagnosen for noen år siden. Jeg er 52 nå, og fikk diagnosen da jeg var 45, men jeg har slitt med depresjoner i mange år før det, uten at jeg visste at jeg var bipolar. Jeg har vært hyper flere ganger i livet, opp og ned. Jeg får hjelp av psykisk helse fra kommunen, og er der regelmessig. Jeg har fått mye hjelp.
Interessen for kajakk og natur var ikke visket vekk fra hukommelsen. Den var bare lagt bort, og godt gjemt. Det startet som korte, smertefulle turer, som ikke ville latt seg gjennomføre uten smertestillende medikamenter. På de siste fem årene har han padlet over fire hundre turer. Turene blir lengre og lengre, og William blir friskere og friskere.
– Padling er veldig bra for sykdommen. Føler jeg meg litt nedfor stikker jeg ut og padler. Når man er bipolar har man gjerne litt ekstra energi. Så hvis jeg er litt urolig, så stikker jeg ut og padler, og det tar meg ned igjen. Padlingen gjør at jeg finner balanse i livet, så det fungerer veldig bra.
Åpen blant likesinnede
Han har valgt å være åpen om sykdommen. På facebook fortalte han åpenhjertig om sykdommen. Bilder og tekst fra de fleste turene deler han på Instagram. Via oppdateringene på sosiale medier dukket nye muligheter opp; han ble sponset av kjente utstyrsleverandører, og ble spurt om å levere bilder og tekst til store internasjonale kajakkmagasiner.
– Det er mange folk som har støttet meg etter å ha vært åpen om sykdommen. Det var en kar fra England som hadde lest artikkelen. Han skrev bare «takk» i kommentarfeltet. Så det har vært veldig fint å dele erfaringer fra sykdommen og kajakken.
Nå har han ikke vært til fysioterapeut på flere år.
– Padlingen har vært veldig bra for både styrken og kondisjonen. Jeg har blitt veldig mye større i overkroppen de siste årene, fra M til XXL.
I blant padler han sammen med likesinnede i Skaun kajakklubb, som han forteller har gitt ham mye støtte og oppmuntring. Som regler padler han solo - alene med naturen og havet.
– Så fort jeg kommer meg ut i kajakken kan jeg bare koble ut. Da er jeg i min egen verden, og alle problemene forsvinner. Jeg liker å padle der jeg ikke hører trafikk, der det ikke er hus eller mange ting rundt. Jeg har lyst til å padle hele norskekysten, men jeg har lest at det er 23 000 kilometer. Men hvem vet?
Trenger adrenalin
Han innrømmer at han er sliten etter helmaratonen på 42,195 kilometer, og må mobilisere ekstra for å lytte til kroppen i stedet for hodet.
– Hodet vil ut og padle nå. De siste dagene har jeg begynt å male hus, klippe gresset og plukke ugress, fordi jeg blir urolig. Men jeg har vært litt fornuftig etter maratonen, for jeg trengte restitusjon. Men det er en god følelse å trene hardt én dag, og slappe av dagen etterpå.
52-åringen opplever at folk reagerer på at han er mye ute alene, i hardt vær, på lange turer.
– Om jeg er for vågal og tar for store sjanser? Jeg trenger adrenalin, har mye erfaring og har alt av utstyr i kajakken. Men det er jo ikke alle som vet hvor godt forberedt jeg er. Men jeg opplever jo at det er noen folk som syns jeg tar for store sjanser. For noen uker siden var det noen som sa at de var redde for meg når jeg var ute og padlet i minusgrader.
Bipolar
Det var et sjokk å få diagnosen. «Bipolar, hva er det? Medfører det et liv på eksperimentelle medikamenter og i tvangstrøye mot sin vilje?» tenkte han. Løsningen ble kajakken, på flere måter enn én.
– Det er enkelt å gi opp når man er ute og padler alene. Fysisk så tar jeg én mil av gangen, først to mil, så tre mil, så fire mil. Det gjelder å aldri gi opp. Så det der er både fysisk og psykisk trening.
Han måtte bruke smertestillende på de første korte turene. Da han fullførte helmaratonen på over førti mil, var det uten stopp - og uten medikamenter.
– På etiketten på det nye medisinglasset mitt står det: «ta én kajakk, med én åre, og tilsett vann». Så enkelt er det.
– Naturen er min medisin.