Ved lesing av gjestekommentaren til stavkirkesjef Kjetil Kroksæter (det er han titulert i Medier 24 med avbildning under paviljongtårnet) i Adresseavisen 23. juni, var det enkelt å forstå at kommentaren handlet om opplevd politisk maktmisbruk i forbindelse med fylkessammenslåingen i Trøndelag. For å antyde at vår region har noe av de samme motsetningene som storfylket, kom han kanskje litt skeivt ut ved valg av eksempel; sitat «På folkemunne heter det at: Folk på Orkanger spør hva kommunen kan gjøre for dem, på Fannrem spør man om man kan få tilskudd hvis man setter i gang en dugnad, og i Hoston gjør man jobben uten kommunal støtte.» Med mindre Ola Folkemunne har inngått en eller annen form for symbiose med det politiske maktapparatet, i Orkdal eller andre steder i regionen, er sitatet meningsløst i den konteksten Kroksæter mener at en leser bør få med seg. Men eksemplet kan være et hint til de uinnvidde om hvilke munner Kroksæter helst lytter til? Eller kanskje har han konstruert munnhellet selv? Uansett, konstruktivt var/er det ikke, selv om det skulle være slik at han bare er budbringeren.
Under Debatt i ST 28. juni opplyser Kroksæter om at paviljongen han er daglig leder for verdsettes til 25 – 30 millioner kroner, og at kommunen bør være brukbart fornøyd med avkastningen av de to millioner den gikk inn med. Noen avkastning har ikke kommunen fått, og det vil den heller ikke få, og beløpet bygningen er verdsatt til (av hvem?) er helst en teknisk verdi som kun har interesse i forsikringssammenheng, så lenge bygningen ikke skal ut på det åpne marked. Men, «det dunkelt sagda är det dunkelt tänkta» som en svensk forfatter sa. Kroksæter må gjerne framsnakke frivilligheten, men helst på vederheftig vis, slik Siri Belsvik og Knut Even Wormdal er gode eksempler på.
Med fare for å bli beskyldt for dumhet, galt utgangspunkt og vikarierende motiver, er det kanskje en mager trøst at dumhet og dugnadsinnsats er jevnt fordelt i befolkningen uavhengig av bosted.