Gjennom 15 land har de tre karene humpet og ristet i den lille Skodaen. Nå er de framme i Mongolia, og kan melde om særdeles dårlig sparkføre på turen.

Kjetil Blokkum (38) fra Hølonda, Frode Johansen (39) fra Orkanger og Jostein Johansen (35) fra Råbygda satte seg 13. juli bak rattet i den lille bilen, og la ut på spektakulære Mongol Rally. Kravet er at bilen skal være dårlig, og at man skal ha med seg en komplett ubrukelig ting - som for disse gutta ble sparken de har kjørt med på taket hele veien.

Lagfoto sammen med noen barn like ved grensa mellom Kazhakstan og Kina. Kjetil Blokkum (f.v.), Jostein Johansen og Frode Johansen.

- Det har vært en kjempetur! Fantastiske opplevelser i fem uker nå, sier Kjetil Blokkum på telefon fra Mongolia.

Det er nesten vanskelig å vite hvor han skal begynne å fortelle. Han kunne jo holdt et foredrag om hvert land de har besøkt.

Naken «kaill» i Usbekistan

Onsdag kom karene over grensa til Mongolia. Kjøreruta er som følger: Norge – Sverige – Polen – Tsjekkia – Slovakia – Ungarn – Romania – Bulgaria – Tyrkia – Iran – Turkmenistan – Usbekistan – Kasakhstan – Russland – Mongolia – Russland.

- Vi skal være tilbake i Russland igjen på søndag. Vi har kjørt 14 856 kilometer, og har igjen cirka 600 kilometer. Da er vi i mål i Ulan Ude i Russland, sier Blokkum i intervju med ST torsdag.

Han beskriver seg selv som den utskremte badeløven på turen, noe som blant annet innebar å prøve tyrkisk bad, hamam, i Usbekistan.

- Jeg ble varmet opp i badstu, og fikk etterpå en naken «kaill» oppå meg som brettet meg alle veier. Det var en intens opplevelse. Et tidlig stadium av kiropraktor, det knaket veldig og var rett og slett vondt, sier Blokkum.

- Fantastisk i Iran

De tre karene jobber sammen i Simpro på Løkken, og ST snakket med dem også før de la ut på turen.

Det landet de er mest imponert over er Iran.

- Folket der er helt fantastiske! Hver tredje bil vinket til oss, og vi ble stoppet av folk som ville ønske oss velkommen til landet. Politiet stoppet oss og ønsket oss velkommen. De visste ikke hva godt de kunne gjøre for oss. Da vi rotet oss bort, var det 19 stykker som sto der og ville hjelpe oss. Den ene tok bilen sin og kjørte fire mil med oss for å vise oss veien. Iran er heller ikke dårligere enn Norge når det gjelder fine fjell og fin natur. Et fantastisk land! Andre kan diskutere politikk til de blir blå, men landet er iallfall verdt et besøk, sier Blokkum.

Da de onsdag kom til grensa mellom Russland og Mongolia, ventet et spesielt sammentreff:

- Det kom plutselig ei bort til oss og sa: «Hei! Hvordan har dere det?» på norsk! Hun var fra Mongolia, men hadde bodd seks år i Norge og var hjemme på ferie. Hun hadde vært i Russland på mathandel, og var på vei hjem. Hun hjalp oss gjennom tollen og inviterte oss hjem på middag og overnatting. Så da lå vi over hos en mongolsk familie og hadde det kjempehyggelig, fikk frokost - store porsjoner! Det er en gjestfrihet i Asia som viser at vi har noe å strekke oss etter, sier han.

Kjetil Blokkum fikk prøve seg på kamelgjeting i Turkmenistan.

Droppet telt i 55 grader

- Hvor har dere ellers overnattet?

- Hotell, telt og leiligheter. Men den varmeste dagen på turen var det 55 grader, så det ble ikke så mye telt. Det har vært mest hotell, sier han.

Turkmenistan ble en interessant opplevelse. Det er verdens minst besøkte land, med bare 8000 turister i snitt i året.

Flott fontene i byen Askhabat i Turkmenistan.

- Det er verdens nest verste land på pressefrihet. Internett og telefoner er overvåket, sosiale medier blokkert og alle hotellrom er overvåket med lyd og bilde. Det er gjennomkorrupt, så vi måtte betale for å komme over grensa. Vi fikk utlevert en gps-sender i tollen, som vi måtte ha med oss i alle de fem dagene vi var i landet. Vi måtte tegne et kart over kjøreruta vår, og de sjekket at vi fulgte ruta, forteller Blokkum.

I hovedstaden sto det politi for hver 200 meter og passet på.

- Det var fem-seks felt i begge retninger, men ingen biler. Gatene var kledd i hvit marmor. Landet er vanvittig rikt på olje, og byene ser ut som Disney World blandet med antikkens Hellas. Alt er fake, det finnes ikke folk der. Det er så mange fontener i hovedstaden at de har nest høyest vannforbruk av alle byer i verden. Utenfor byene er veiene totalt forfalt. På hotellet vi sov på i hovedstaden var det 800 rom, men bare tre gjester - det er jo ikke turister der. Det var bare oss og den afghanske ambassadøren, som vi traff i badstua, sier han.

Byen Askhabat i Turkmenistan var et vakkert syn.

Tennisballer i fjærene

Han trekker fram Bukhara i Usbekistan som den fineste byen de har besøkt på turen. En gammel by, og det religiøse hovedsetet i Sentral-Asia, med fult av muslimske læresteder og moskeer.

- Har det oppstått noe trøbbel på turen?

- Vi knakk ei fjær og ødela en støtdemper i Romania, i en fjellkjede 2100 meter over havet. Vi fikk reparert det i Istanbul og Usbekistan. Vi kjøpte tennisballer og fylte fjærene med, det fungerte godt. Vi har ikke opplevd ran, og bilen har fått stå i fred. Det eneste ubehagelige vi har opplevd, er trafikken noen steder. I Iran, der folk var så trivelige, ble de likevel helt rapegale når de satte seg i en bil! Vi har aldri sett sånn grisekjøring. Vi så ei alvorlige ulykke hver dag vi var i Iran, siste dagen også ei dødsulykke. Vi måtte bare ligge i vårt tempo og la andre svinge unna. Det hadde ikke nyttet å følge det tempoet de har. Det er 17 000 dødsfall i trafikken i Iran hvert år, forteller Blokkum.

Kjetil har kjørt av noen bildeler i Kazhakstan. Frode fordeler skyld og plukker opp bildeler etter veien.
Humpen som røska av bildeler. Veien i Kazhakstan kan best betegnes som grov sjø. Det ble 70 mil med slik vei. Snittfarten over to dager var 42 kilometer i timen.

Doningen deres hadde fått navnet The Spark, etter sparken som sto på taket hele turen. Den ble prøvd uten særlig hell.

- Vi viste den fram i Iran, og i Teheran er det bra dårlig sparkføre, altså! Det var dårlig gli. Vi var også i Almaty i Kasakhstan, hvor en løkkenbygg har verdensrekorden på skøyter, men også der ble det bomtur for sparken. Vi fant ikke isen. Men vi har fått mye oppmerksomhet for sparken, og vi blir litt svar skyldig når folk spør hva vi skal med den på turen.

Sparken prøves av de lokale i Teheran. Bemerkelsesverdig dårlig gli.

Litt muggen stemning

Den lengste etappen de har kjørt på én dag var 131 mil. Og hvordan har det gått med tre karer tett i en liten bil i fem uker?

- Vi har lært unotene til hverandre, men tror kanskje vi skal være kompiser fortsatt. Stemninga er god. Det blir bare litt muggent når vi krysser grenser, for da blir noen veldig nervøse. Det er en del som vil ha penger på grensene, og det er vanskelig å vite hvem som faktisk skal ha det, og hvem som bare skummer fløten. Men etter passeringa er stemninga i bilen god igjen, sier han.

- Er det mulig å forberede seg på alt det dere har fått oppleve på turen?

- Nei! Vi tar bilder hver dag, og tenker at i morgen blir det sikkert ikke så mye å se. Men det blir jo 50 bilder neste dag også! Vi er «starstruck» - det er så mye å se hele tida. Kameler som krysser veien er jo eksotisk. Det har ikke vært én kjedelig dag, selv om det kan være drygt å sitte i baksetet og dundre.

I fjellene nord for Teheran. Cirka 2000 moh.

Det bruker å være rundt 200 team til start i rallyet, med de lokale gutta har bare sporadisk møtt andre likesinnede på turen. De har kjørt mest for seg selv, men hatt noen små etapper sammen med andre deltakere.

Alle teamene er oppfordret til å bruke turen til å samle inn penger til veldedige formål. Disse karene skal samle inn til Cool earth, som jobber for å bevare regnskogen, og barneavdelinga på St. Olavs hospital. Penger får de inn gjennom sponsorer.