Jeg var en av dem som heiet på deg, Jonas, og håpet du skulle bli statsminister. Ikke i min villeste fantasi hadde jeg sett for meg at dere skulle videreføre Solberg-regjeringens usosiale forslag om å kutte fribeløpet til uføretrygdede.

Å bruke mot deg at du har formue, synes jeg er smålig. Det skal ikke bety noe om man har penger eller ikke, det er det man står for som er viktig. Det mener jeg fortsatt, men jeg mener også at folkevalgte står for langt unna «vanlige» folk. Dere er stort sett akademikere som ikke har evnen eller erfaringene til å se og forstå vanlige folks hverdag.

Dere har ikke begrep om hvilke konsekvenser dette vedtaket har for uføre, vanlige folk.

Nå er det vanlige folks tur var den vanlige leksa i valgkampen. Er ikke uføre vanlige folk? Arbeidsfolk? Noen av oss har jobbet et helt liv og blitt uføre i voksen alder. Andre er unge uføre som aldri har jobbet fordi de har en alvorlig sykdom eller lidelse eller så hardt skadd i en ulykke at de ikke kan jobbe.

Regjeringen har også adoptert høyresidens nedrige mantra; det skal lønne seg å jobbe. Joda, det vet vi, at det lønner seg å jobbe. I dette begrepet ligger det så mye stigma, så mye nedlatenhet. Vi er ikke late, Jonas, vi er syke, alvorlig syke. Betviler dere våre diagnoser og vedtak om at vi er uføre, ja, så skyld ikke på oss. Det er psykiatere og andre legespesialister som har vurdert oss så syke, at vi ikke er i stand til å jobbe. Er dere i tvil om hvor syke vi er, kontakt Nav eller legespesialistene.

En mann i min familie er ung ufør. Han har en alvorlig psykisk lidelse og de siste ti årene har han vært fryktelig syk, det har bokstavelig talt handlet om å overleve. Han har endelig fått en medisin som fungerer og han har begynt å jobbe. Hans høyeste ønske her i livet, er å kunne jobbe. Han er ikke frisk, det blir han aldri. Lidelsen hans er kronisk. Men han er så frisk at han kan jobbe en til to dager pr uke og han bare elsker jobben sin og de nye kollegaene sine. Han tjener noen kroner ekstra pr måned og kan unne seg små ting han har ønsket seg. For dere med millionlønn, er dette lommerusk, småpenger dere slenger fra dere i en skuff eller i ei skål.

Etter jul må han slutte, han har nemlig ikke råd til å tape ei krone. Dette er en stor tragedie for ham, for familien og for alle uføre som har litt restarbeidsevne.

Så kommer spørsmålet:

Hvordan skal uføre komme seg i jobb uten å tape på det? Gi meg en helt konkret framgangsmåte!