Vær-Sjur

Vær-Sjur har vært i Junaiten, og der var det veldig mye varmere enn her hjemme. Likevel; i dag trives jeg best langt unna USA.

  Foto: Sjur Vaage

Vær-Sjur

Været er fint, men kaldt. Og det er vel helt normalt i november. Selv om også jeg husker novembere fra ikke så lenge siden som ga oss både sne- og isfrie veier, og varmere temperaturer, men jeg antar jeg må vente til jul for at det skal skje.

Orkanger i dag, melder yr.no om lettskyet, 2 kuldegrader, og vindstille i ettermiddag. I kveld meldes det om skyet, tre kalde, og svak vind.

Torsdag meldes det om lettskyet, 4 kuldegrader, og svak vind natt og morgen, skyet og 6 kalde på formiddagen, 2 kalde og flau vind på ettermiddagen, og 3 kalde på kvelden.

Fredag meldes det om lettskyet og svak vind hele dagen. 4 kuldegrader natt, morgen, og formiddag, 1 på ettermiddagen, og 2 på kvelden.

Løkken Verk, Rindal, Rennebu, Lensvik, Kyrksæterøra, Krokstadøra og Børsa

På Løkken meldes det om 1 grad kaldere og lett bris til svak vind i dag, 1 varmere til 1 kaldere og svak vind til laber bris torsdag, og 1 grad varmere fredag.

I Rindal meldes det om 1 til 2 grader kaldere og lett bris til svak vind i dag, skyet og 1 kaldere torsdag, og 1 til 2 kaldere og flau vind fredag.

I Rennebu meldes det om 4 grader kaldere og svak vind i dag, 2 til 4 kaldere og svak vind til lett bris torsdag, og lettskyet til skyfritt, 4 til 2 grader kaldere, og flau vind fredag.

I Lensvik meldes det om lettskyet, 2 grader varmere, og lett til frisk bris i dag, 2 varmere og lett bris til flau vind torsdag, og 2 til 1 varmere og flau vind til lett bris fredag.

På Kyrksæterøra meldes det om 1 grad varmere og svak vind til laber bris i dag, 1 til 2 varmere og lett bris til flau vind torsdag, og 1 til 2 varmere og svak vind til lett bris fredag.

På Krokstadøra meldes det om 1 grad kaldere og lett bris til svak vind i dag, 1 varmere og lett bris til svak vind torsdag, og 1 til 2 varmere fredag.

Og i Børsa meldes det om svak vind i dag, 1 til 2 varmere og svak vind til lett bris torsdag, og 1 varmere fredag.

Musikk

Hva er vel livet uten deg? Og hva er vel en Vær-Sjur uten musikk? Da er vi tilbake til den spede starten, som heldigvis fort kom seg over barnesykdommene, og fikk satt på plass det viktige her i verden. Vær og musikk. Like naturlig som fisk og porno.

Jeg har som nevnt i ingressen vært i Junaiten, og som seg hør og bør, har jeg også overhørt mye forskjellig musikk der. Den tenkte jeg å fremheve i dag, for vi hørte mye bra på forskjellige puber, cider-hus, og vinsteder. I alle fall så lenge vi klarte å unngå all sporten. NFL, MLB … Hvem bryr seg? Ærlig talt, det finnes viktigere ting her i verden enn amerikansk fotball og baseball.

Jeg åpner ballet med Adrian Younge pres. Venice Dawn. Younge en artist jeg først fikk ørene opp for da jeg så Marvels nye serie, «Luke Cage». Han var representert med gruppa The Delfonics i en av episodene, og jeg likte virkelig det jeg hørte. Da jeg så satt på et sted i San Francisco som i all hovedsak serverte vin og hørte på musikk, kom jeg over en sang jeg virkelig likte, og sjekka SoundHound. Der var Younge igjen, og Venice Dawn.

Younge startet karrieren med å spille keyboard og bass på slutten av 90-tallet, og begynte etter hvert å komponere etter å ha samplet plater med en MPC (Music Production Controller). Han lærte seg fort å spille flere instrument, og eksperimenterte med analoge innspillinger, noe som resulterte i det italienskinspirerte «Venice Dawn», som han ga ut på EP i 2000. 11 år senere begynte han å se på innspillingene igjen, noe som resulterte i «Adrian Younge presents Venice Dawn: Something about April» hvor han brukte den skitne lyden fra soundtracket til «Black Dynamite» fra 2009, og det er her dagens første sang dukker opp.

«It's Me» er spor nummer to og er herlig soul. Retten og sletten. Ferdig snakka, liksom. «Tung, mørk mix av psykedelisk soul og cinematiske instrumentaler ispedd hiphop-estetikk, med merkbare inspirasjonskilder som blant annet Morricone, King Crimson, Portishead, Wu-Tang Clan, og Otis Redding» ble plata beskrevet som da den kom. Jeg sier meg enig. Mye av det stemmer også om dagens første sang. Og stemmen til gjestevokalist Rebecca Jordan passer perfekt til Younge og bandets melodiøse bakgrunn. Basslinja, orgelet, og passe dempede trommer kombinert med en vakker og sjelfylt stemme gjør det for meg, altså. Dette er så 70-talls soul som man kan få det i de senere år.

Nancy Sinatra & Lee Hazlewood med sangen «Summer Wine» fra albumet «Nancy & Lee» fra 1968 var en annen av sangene vi hørte på ovennevnte vinsted (SF Pour House). Sangen er skrevet av Hazlewood, og opprinnelig var det Suzi Jane Hokom som sang med ham året før, men den ble ikke skikkelig kjent før han tok med seg dattera til Frank. Den ble utgitt på B-siden singelen «Sugar Town», og var den første i en rekke mange populære duetter mellom de to.

Teksten beskriver en mann (vokal av Hazlewood) som møter en dame (Sinatra), som legger merke til sølvsporene hans og inviterer ham til å drikke vin med henne. Etter at de har drukket kraftig, våkner mannen bakfull uten verken sporer eller penger. Det bakenforliggende her er vel at de hadde seg, og at hun tok det som betaling. Mannen sier så at han lengter mer etter henne enn vinen hennes.

Det er en klassisk sang, og pappa fortalte meg da han hørte hva det var, den siste kvelden vår i San Francisco, at da han var ung, etter at huset deres hadde brent ned, pleide han å ligge i senga med hodetelefoner på og høre på plata, og han var spesielt glad i sangen. Det er et fint minne, sånn midt oppi alt det triste ved å miste flere eiendeler, et hjem, og mange kjæledyr.

Melody's Echo Chamber er et fransk prosjekt, frontet av en fransk dame (Melody Prochet), som lager herlig dream pop ispedd psykedelisk rock (jeg er begeistret for det meste som er psykedelisk, men det er vel noe de fleste lesere av Vær-Sjur har fått med seg opp gjennom årene). Høsten 2012 slapp hun sitt selvtitulerte debutalbum, og det er åpningssporet der vi tar for oss i dag. Også denne sangen ble hørt på SF Pour House den kvelden.

«I Follow You» (og de andre sangene på plata), tar ikke for seg din sedvanlige syretripp som åpner merkelige kammer i hjernen din, men er en reise inn i de mørke etterlatenskapene etter et kjærlighetsbrudd. En kjærlighetssang, på en måte, men samtidig, ikke. En poplåt, på en måte, men så kommer den støyende gitarsoloen på slutten, da, og plutselig befinner vi oss inne i alternativ psykedelisk rock. Interessant nok får jeg assosiasjoner til både Pierre Bachelets soundtrack for «Emmanuelle» og. dråpe..

Atmosphere er en amerikansk hiphop-duo fra Minneapolis, Minnesota, og består av rapperen Slug (Sean Daley) og DJ og produsent Ant (Anthony Davis). De har holdt på sammen siden 1989, og har gitt ut åtte studioalbum og 10 EP-er. Albumet «Southsiders» fra 2014 (navnet referer til sørsiden av Minneapolis), inneholder dagens sang, også denne en fra vinhuset. «Star Shaped Heart» er det fjerde sporet, og er en satire over den kapitalistiske tenkemåten USA ble grunnlagt på.

Junior Boys er en canadisk electropop-gruppe, og den siste representanten av en passe lang liste over artister og sanger vi hørte på vinhuset. Sangen jeg tar for meg i dag, kommer fra deres andre album, «So This Is Goodbye», fra 2006. Sangen er det femte sporet på albumet, og er et resultat av et samarbeid mellom guttene og Andi Toma. Hele kvelden trodde jeg sangen het «Too Young», siden de orda gikk i bakgrunnen av sangen, men da jeg kom tilbake til hotellet og fikk tilgang til en halv-stabil WiFi-tilkobling, fant jeg raskt ut at det ikke var tilfellet.

«In The Morning» er navnet, og låta er ganske forfriskende, som når jeg en varm sommerdag drar frem flaska med Malibu og kartongen med ananasjuice, fyller et melkeglass med isbiter, og mikser meg en fong juice. Med herlig bruk av pustelyder som passer bra med beaten, og lydene synthen lager … Hohoi! Woo! Kroppen min er automatisk i takt, noe som er ganske merkelig, for jeg er vanligvis særdeles i utakt, både med musikken, verden, og meg selv.

Sangen kan sies å handle om et ung gutt som går ut med en ung jente, men hun vil gjøre det slutt, fordi hun er interessert i en eldre fyr. Gutten på sin side, mener at de er for unge og for naive til å bry seg om sånt, og at de bare bør kose seg og fortsette å ha det gøy sammen. De trenger ikke bli voksne over natta, heller. De sampler også Phoenix-sangen «Too Young».

Bishop Briggs er nestemann på lista, og for en gangs skyld (for dagens Vær-Sjur i alle fall) ikke blant sangene vi hørte på vinhuset. Denne sangen er den første jeg husker fra den 20. oktober. Vi hadde akkurat henta den gule cabrioleten vi skulle tilbringe de neste dagene i, en Ford Mustang av nyere modell, og kjørte fra San Francisco International Airport til farfars tremenning i San Jose, hvor vi skulle bo et par dager.

Det var en voldsom kø på freeway-en, og rushtrafikken over Heimdalsmyra på ettermiddagen var ikke noe i forhold til dette. Vi fikk ikke kobla opp telefonene våre til anlegget, fordi bilen måtte stå i ro for dette (logisk nok, når man tenker over det), så vi sjekka ut de forskjellige radiokanalene, og fant etter hvert den pappa pleide å høre på når han bodde der for 6 år siden, men jeg prater meg bort.

Vi hørte altså en fet indie-låt på en av radiokanalene (98,5 KFOX kanskje?), og jeg gikk på SoundHound og fant ut hva det var. Bishop Briggs, eller Sarah Grace McLaughlin som hun egentlig heter. En 24 år gammel jente fra London (med skotske foreldre fra byen Bishopbriggs som er hvor hun tok artistnavnet fra), som er mest kjent for sangen vi hørte. «River». «River» er en ganske interessant sang, som starter med enkelt folk-aktig gitarspill, før bassen kommer inn for fullt før refrenget, og vi går over til energisk rock. Hun blander forskjellige sjangere, og det er helt okay.

Bishop selv føler at sangen har flere personligheter. Sterk, svak, revet i stykker, kontrollerende, underdanig … De er alle deler av henne og er under konstant endring, noe hun tror lytterne vil merke seg.

Stone Temple Pilots er et amerikansk rockeband fra San Diego, og er vel en av de mer kjente gruppene for folk flest, og er også blant dem vi hørte på radioen. Denne gangen var det definitivt KFOX. Sangen vi hørte, er fra albumet «Purple» fra 1994, og heter «Big Empty». Sangen kan tolkes til å handle om det å komme ned etter en kveld full av galskap og stressfylte herligheter, og kjøre hjemover mens man tenker tilbake på alt man har sagt og gjort. Dette stemmer bra med fasiten, som vi har fra ett av bandmedlemmene, vokalist Scott Weiland. Han sa at han skrev sangen etter at de hadde vært lenge på turné, og var veldig klare for bare å slutte og dra hjem for velfortjent hvile. Skjønt, skal man stole på internettet, er det veldig mange andre måter å tolke den på. Det være seg sex i baksetet av en bil, narkotika, det å kjøpe seg en prostituert, anger, å gjøre det slutt med kjæresten, og veldig mye annet.

The Black Keys er det siste navnet på lista, og vi hørte to låter av dem på KFOX, så da blir det også to låter til å avslutte dagens Vær-Sjur. De er et amerikansk rockeband fra Akron, Ohio, og dagens to sanger er fra albumene «Brothers» fra 2010, og «El Camino» fra 2011.

Først ut har vi låta «Lonely Boy» fra «El Camino». Sangen inneholder et gitarriff inspirert av Johnny Burnettes cover av «The Train Kept A-Rollin'». Musikkvideoen er også ganske interessant. Der ser vi deltids-sikkerhetsvakten Derrick T. Tuggle som danser. Litt Travolta fra «Saturday Night Fever», litt Michael Jackson, litt «Pulp Fiction», og litt Carlton Banks fra «The Fresh Prince of Bel-Air», for å nevne noe. Og det er det. Sangens tekst er ganske enkel, og kan lett tolkes til å handle om en kar som er forelska i ei dame som ikke akkurat er like interessert. Kanskje fordi han først var en dust, og nå tar hun hevn, mens han venter og venter på kjærlighet som kanskje aldri kommer.

Til slutt har vi «Tighten Up» fra 2010s «Brothers». Sangen handler om å komme seg etter et samlivsbrudd som har gjort en deprimert og syk. Det er sånn sett en sann historie, da nettopp dette skjedde med trommis og produsent Patrick Carney. Også denne sangen har en interessant musikkvideo. Her ser vi Carney og Auerbach og deres to fiksjonelle sønner på en lekeplass. Auerbach setter seg på en benk ved siden av Carney, mens «sønnen» hans ser en jente i et av lekestativene. Han begynner å lip sync-e sangen og prøver å kysse henne, men når han åpner øya, ser han at Carneys «sønn» har lurt henne bort og prøver å kysse henne. Dette gjør at de to guttene begynner å slåss. Når Auerbach og Carney ser dette, prøver de å få dem til å slutte, men det er håpløst. Så ser de jentas mor, og begynner å slåss, akkurat som «sønnene» sine. De slår hverandre med Carneys trommesett, og etter at moren ser dem, går hun bort i avsky. Guttene kommer bort til dem, og sammen står de og rister skuffet på hodet.

Spillelister

Wimp / Tidal

Spotify