- I løpet av de siste ti årene har det foregått en massiv spredning av uønskede plantearter i Orkladalen. Særlig har dette gått ut over bredden av Orkla. Resultatet av spredningen starter vi så smått å se nå med gjengroing av viktig gytegrus og fortrengning av stedbundne lokale arter. Hageeiere synes ofte svartelistede planter er fine i hagen, men glemmer at disse sprer seg i naturen og gir alvorlige konsekvenser for lokal flora og fauna.
Det sier landbrukssjef Odd Lykkja i Orkla landbruk, som mener det må en real dugnadsinnsats til for å stoppe spredningen.
Flere fremmede arter har gjort seg gjeldende, og den som nok gjør mest skade er vanlig hagelupin. Undersøkelser Orkla landbruk har foretatt viser at det også har dukket opp hybrider og andre underarter av arten i distriktet.
Les om: Store problemer med lupiner
Danner jord
Hovedproblemet med lupiner, som er en erteblomst, er at den ved røttene fikserer nitrogen fra luftlommer i jorden og skaper nytt jordsmonn. Dette gjør at det på de stedene lupin kommer til, etter hvert dannes gunstige vekstvilkår for andre større arter.
- Det høres i utgangspunktet kanskje bra ut, men det skaper faktisk store negative konsekvenser her i Orkladalen, sier Lykkja.
Lupiner har fått svært stor utbredelse langs elva, hvor den klarer å etablere seg helt i vannkanten, og stedvis også i elvevannet. Dette er som regel grusører som tidligere ble flyttet nedstrøms med flom og dannet gyteplasser for laksen. I dag er det, på grunn av reguleringen, mindre flommer i Orkla og disse grusmassene blir dermed liggende stille uten at laksen får nytte av grusen. Grusørene gror sakte, men sikkert igjen, og med lupinenes nitrogenfiksering akselererer denne prosessen.
Reduserer gyteplasser
- Når så store mengder grus blir utilgjengelig, vil dette vil indirekte kunne føre til redusert gyting og på sikt påvirke laksefisket i Orkla, poengterer Lykkja, som også gir offentlige myndigheter skylda for mye av spredningen av den svartelistede arten.
- Statens vegvesen blandet tidligere lupinfrø i frøblandinger fordi de lett etablerte seg i næringsfattige vegkanter. Men lupinen tar også pusten fra andre engplanter slik at disse fordrives, noe som også får konsekvenser for insekter som er tilpasset de tidligere stedbundne artene, sier Lykkja.
Selv om det er flere år siden vegvesenet sluttet å så lupiner, er det vanskelig å stanse spredningen, da frøene blant annet sprer seg med vind, bilhjul og kantklippere.
Springfjærmekanisme
En annen art som gjør seg kraftig gjeldende er arten kjempespringfrø, som er lett gjenkjennelig med sine lyse lilla eller rosa blomster, hule rødbrune stilk og korte rotsystem.
- Det største problemet knyttet til denne planten er at den totalt tar over de områdene den blir spredt til. Selv blåbærlyng og bringebærris forsvinner, og resultatet blir en økologisk ørken med kun kjempespringfrø, forklarer Lykkja
Han sier mange hageeiere oppfatter den som en flott plante. Derfor har nok planten blitt spredt til mange hager hvor folk har ønsket den i sine blomsterbed. Dessverre blir resultatet at planten ikke bare tar over hele bedet og hagen, men også sprer seg raskt i nærmiljøet.
- Navnet har den fått fordi frøene blir skutt ut med en springfjærmekanisme når den frør seg. Hver plante har opptil 4 000 frø, så spredningspotensialet er enormt sier Lykkja.
Les om: Nå blir disse forbudt
Tåler sprøyting
En annen uønsket art er parkslirekne, en bambuslignende plante som vokser i svært tette bestander. Parkslirekne vil i likhet med alle andre svartelistede planter fortrenge lokale planter, fordi den danner tette belter med vegetasjon og sørger for at sollyset nesten aldri når bakken.
Parkslirekne er en svært hardfør plante.
- Den tåler å bli slått, og nye skudd skyter opp samme sesong. Sprøyting biter også dårlig på den, og derfor er det svært viktig å hindre spredning til nye lokaliteter, sier Lykkja.
Bekjempelse
De tre nevnte artene, med lupin i tet, er i ferd med å endre artssammensetningen av planter i vegkantene og langs vassdragene i Orkladalen. Særlig vil gjengroingen av grusørene langs Orkla få store negative langtidseffekter.
- Vi er derfor helt nødt til å ta et felles samfunnsansvar for å bli kvitt disse plantene, fastslår Lykkja.
Orkla landbruk søker hvert år midler til bekjempelse av særlig lupin langs Orkla. Midlene er imidlertid begrenset, og kommunene har ikke sjanse til å klare en slik aksjon alene.
Krevende arbeid
Lykkja oppfordrer alle om å prøve å bidra. Orkla landbruk har oppfordret grunneiere langs elva om å bidra, og har blant annet benyttet Meldal bygdeservice i arbeidet.
- Det er et omfattende arbeid som må gjentas flere ganger i løpet av sesongen. Sommersesong betyr også ferietid og folk har mye annet å holde på med, sier Lykkja, som imidlertid mener ethvert bidrag er til nytte.
- Å bli kvitt artene helt er nok en svært krevende oppgave, men å begrense spredningen og fjerne så mye som mulig er et mål.
Han oppfordrer folk om å luke alt av svartelistede planter, legge plantene i en tett søppelsekk og levere dem på nærmeste miljøstasjon, hvor de vil bli brent.
- Hamos har satt opp containere merket med fremmede plantearter på sine miljøstasjoner. Når det gjelder parkslirekne kan også hageeiere slå plantene, brenne alt avfallet og sprøyte rotstilkene og skuddene, sier Lykkja, som poengterer at problemet med svartelistede arter gjelder hele vassdraget, fra Rennebu til Orkanger.
