Det er lite som minner om skog, myr og dampende elgskrotter når vi møter Astrid Kleven inne på Dromedar kaffebar i Trondheim. Men jenta i hjemmestrikket selbukofte, med studenthybel på Møllenberg og en kommende master i matematikkdidaktikk på NTNU er sammen med lillebror Ola det yngste tilskuddet på Børsa elgjaktlag. Der jakter hun på de riktig store dyrene sammen med far Rolf Kleven og bestefar Ola Kleven.
- Jeg og lillebror Ola tok jegerprøven sammen i fjor. Lillebroren min skjøt elg allerede første dagen, og slo meg der. Vi har litt sånn intern søskenkonkurranse, skjønner du.
Var ikke med som barn
Bestefar Ola har drevet med jakt på alt mulig så lenge Astrid kan huske. Rein, elg, hjort, rådyr, småvilt. Også faren har alltid vært en ivrig jeger, men Astrid tenkte sjeldent over hvordan alt det gode viltkjøttet de hadde i huset faktisk hadde blitt skaffet til veie. Det bare var der, alltid.
Les også: Plukket to fulle sekker med plast
- Jeg har aldri vært spesielt interessert i jakt da jeg vokste opp. Bestefar og pappa var borte i helgene om høsten, sånn var det bare. Vi ungene var ikke med i det hele tatt. Men for to år siden fikk jeg lyst til å være med. Det har alltid sett så fint ut, å være ute i naturen på den måten. Det virket som en fin ting å drive med, og en fin måte å være sammen med pappa og bestefar, sier Astrid.
Bunadpynt av elgskinn
Dessuten har hun interesse for både matlaging og håndverk, og har allerede rukket å lage seg en knivslire av garvet elgskinn som hun bruker til bunaden. Nå er hun ivrig etter å lære mer om selve jakten.
- Man lærer veldig mye når man er yngst på laget. Der må jeg skryte av de andre som er med. De er utrolig flinke til å vise og forklare hvordan man gjør ting. At jeg er eneste dame på laget spiller ingen rolle, sier Astrid.
Sammen har Børsa elgjaktlag 17 dyr som kan felles i år. En jakthelg starter med at de møtes tidlig om morgenen for å avtale hvor de skal gå.
- Jeg skjønte fort at det var en veldig fordel å være lokalkjent, å vite hva alle de forskjellige stedene heter. Jeg er ikke det, men det lærer man.
Flåing og mørning
Så er det å sette seg på post, mens hundeførerne begynner å gå med hund.
- Det kan bli lenge å vente på post, men det er fint å være ute. Det er artig, selv om det er kaldt. Så lenge man kler seg godt går det bra, sier Astrid.
Blir det skutt et dyr, må man være med og hjelpe til.
- Elgen vommes ut ute i skogen. Så må vi frakte elgen til nærmeste vei, og videre til slaktehuset. Der flår vi den og henger den opp til mørning, forklarer Astrid mens hun nipper til kaffekoppen.
Vil bruke hele dyret
Hun synes ikke det er det minste ubehagelig å skulle håndtere det døde dyret.
- Vommingen må gjøres på stedet. Dette er også en ting som må læres, det er viktig at det gjøres riktig når vi tar ut magesekken. Men min far er en tålmodig mann, og har alltid latt meg få være med på å gjøre opp dyret. Dessuten spør jeg mye. Man må spørre hvis man skal lære.
At elgen inntil for kort tid siden var en levende skapning, med et eget liv ute i skogen som de har satt en endelig stopper for, synes Astrid er uproblematisk.
- Jeg tenker at den har jo hatt et fint liv. Men jeg er opptatt av at når man først skal skyte en elg, så skal man også bruke hele dyret. Som for eksempel å garve skinnet, sier hun.
Ingen Farmen-deltaker
Men noen drøm om å leve et villmarksliv der man klarer seg på det man kan skaffe egenhendig fra naturen, det har hun ikke.
- Nei, jeg er ingen Farmen-type. Jeg har bare en interesse for håndarbeid og gamle håndverkstradisjoner. Jeg har heller ikke gjort meg opp noen mening om jeg vil overta gården hjemme hvis det skulle bli aktuelt, sier hun når hun får spørsmål om fremtiden.
- Men jeg har lyst til å bo i Skaun, og jeg vil fortsette å drive med jakt, slår hun fast.