I 1978 rykket den norske infanteribataljonen (Norbatt) i UNIFIL (United nations interim force in Lebanon) inn i Libanon. Dette var en fredsbevarende styrke, som skulle hindre stridshandlinger i området under den libanesiske borgerkrigen. I 1982 invaderte israelske styrker Sør-Libanon, før de delvis trakk seg ut i trakk seg ut i 1985. Helt fram til 1998, bidro norske FN-soldater til å opprettholde en stor grad av fred innenfor sitt ansvarsområde.

Et stort antall norske soldater tjenestegjorde i FN-styrkene i løpet av de 20 årene Norbatt var etablert i Sør-Libanon. Deriblant har et hundretalls soldater fra STs nedslagsfelt tjenestegjort der. Felles for så å si alle, er at de ble veldig glad i både folket og landet, og har siden tjenesteperioden fulgt godt med på utviklinga i området. I disse dager er de vitne til at landsbyer de tjenestegjorde i, blant annet Chebaa, bombes av israelske styrker, som et svar på at Iran-støttede Hizbollah avfyrer raketter mot israelske mål derfra. Dette skjer som et resultat av konflikten som nå har nådd et eksplosivt kokepunkt mellom Israel og Hamas på Gaza-stripa. Etter at Hamas-terrorister tok seg inn i Israel og slaktet ned uskyldige sivile ofre, har Israel slått nådeløst tilbake. Nå er det bare et tidsspørsmål før israleske IDF rykker inn med bakkestyrker, og det er spådd en umenneskelig situasjon for de rundt to millioner sivile som bor i Gaza.

Konflikten angår oss alle. Israel har mange fiender, og konflikten kan fort utvikle seg til å inkludere både Iran og Hizbollah i Libanon. I det øyeblikk det skjer, så er fort USA og Storbritannia også en aktiv del av konflikten. Og derfra kan alt egentlig bare eksplodere, og vi står overfor en konflikt som involverer alle stormaktene. Konsekvensene av det, tør vi knapt å tenke på.

Det blir aldri fred i denne regionen før de underliggende årsakene til konflikten løses. Palestinerne på Vestbredden og i Gaza må få levelige kår. Det vil si tilgang på mat, medisiner, vann og strøm på kort sikt, og frihet til å leve og utvikle seg som frie mennesker på lengre sikt. Palestinerne sitter i realiteten sperret inne i et fengsel på Gaza og Vestbredden i dag, noe som gir næring til å støtte et terrorregime som Hamas. Ei forutsetning for at disse «fengslene» kan åpnes, er at også Israel får ivaretatt sin sikkerhet. Siden 1948 har frihet og trygghet for både palestinere og israelere kollidert. Slik vil det fortsette om ikke verdenssamfunnet griper inn og legger press på partene til å skape en løsning som alle kan leve godt med. Om så ikke skjer, vil hele Midt-Østen på ett eller annet tidspunkt eksplodere - en eksplosjon som fort vil ramme hele kloden. Hver og en av oss kan bidra ved å legge press på våre myndigheter til å bidra. Det bør vi gjøre - for dette angår oss alle!