Allerede som barn visste Gunn at hun homofil. Anne Mari var det motsatte. Derfra ble livene forskjellige, selv om interessen for andre deler av samfunnet var lik. Begge var allerede fra barnsbein av opptatt av rettferdighet og likestilling.

Gunn, som tidlig skjønte hva det var å være annerledes, ble mer og mer opptatt av rettferdighet for homofile og kvinner. Kvinnesak var viktig for henne. Da hun var barn, var det kriminelt å være homofil i Norge. «Jeg ble vel «avkriminalisert» da jeg var lita jente», sier hun og viser til at den såkalte «homofililoven» ble avskaffet i 1972.

For Anne Maris del var homofili noe hun ikke kjente til før hun var langt opp i tenårene voksen. Joda, hun visste nok at enkelte ble glade i andre av samme kjønn, men at mennesker med en annen legning ble trakassert, sjikanert og banket opp, var en rystende opplevelse for henne. Djupt inne i henne var det noe som skrek at dette var skrikende galt.

Både Gunn og Anne Mari gikk på Orkdal vidaregåande skole. Gunn fikk Nils Arne Eggen som gymlærer, og da blomstret treningslysten. Hun fant stor glede i å trene hardt, men livet utenom var tungt for ungjenta. Hun forelsket seg, men våget aldri å si hva hun følte i disse årene. Til det var skolen og Orkdal for trangt, følte hun.

Anne Mari stortrivdes på Follo. Treningslysten var det smått med den gangen, men kreative utfordringer som eksempelvis russerevy var noe hun fant stor tilfredsstillelse i. Småforelskelser oppsto, men det sosiale livet i klassen og på skolen var viktigst.

Så skjønte Gunn at hun måtte ut. Rørleggerlinja på yrkesskole i Sandefjord ble hennes flukt fra et vanskelig liv i heimbygda, selv om innvendingene mot yrkesfaglig utdanning etter «gymnaset» var mange. I løpet av dette året kom hun ut av skapet som lesbisk, og hun gjorde det svært bra i alle fag på skolen. Livet var med ett litt enklere å leve. «Det var ikke levelig med alle fordommene», sier Gunn i dag.

For Anne Mari ble det litt universitetsliv i Trondheim og kulturstudier i Bø. Interessen for all kultur og kulturelle uttrykk var noe som alltid hadde interessert henne. Etter hvert ble interessen kanalisert inn i journalistisk arbeid, som hun fortsatte med i mange, mange år, primært i Trondheim.

Lærlingetida hadde Gunn i Trondheim. En herlig rørleggermester fikk henne gjennom læra med fast hånd. Hun oppsøkte andre kulturer, deltok i 8.mars- og 1.mai-demonstrasjoner, kjørte motorsykkel, gikk i fjellet, var jeger, gikk på konserter, var med i filmklubb – og hun har vært glad i hester. To lange samboerskap har hun etter hvert lagt bak seg.

Anne Mari ble som sagt journalist og fikk sin egen familie med mann og barn. Familien flyttet tilbake til barndomsheimen hennes på Løkken og bor der ennå. Hun har spilt teater og deltatt i utallige kulturarrangementer i årenes løp .

For seks år sia kom Gunn tilbake til Orkdal og tok over familiegården. Hun har bygd opp gården, driver jorda, har fire islandhester og en Cairn terrier, og det betydde mye for henne å komme heim og ta seg av mor.

Så; hva er poenget med denne artikkelen?

Det er Pride i Orkland denne uka. De aller fleste omfavner Pride-fenomenet og støtter skeives rettigheter og retten til å elske den man vil. Så hører vi stadig stemmer – ikke så mange, men i et økende antall – som forfekter et «nå går det for vidt, nå er det nok, hva skal vi med dette Pride-arrangementet her hos oss»?

Les litt om Gunn og Anne Mari. To godt voksne damer omtrent på samme alder. Begge har vokst opp på bygda. Begge har flyttet tilbake til heimplassen sin. Anne Mari har aldri hatt problemer med utestengelse/utenforskap. Gunn har kjent på dette gjennom hele livet. At sistnevnte er homofil, må antas å være en viktig årsak til dette.

Kan noen da være i tvil om at vi trenger et bevisstgjørende arrangement som OrklandPride?

Nettopp du kan være med på å gjøre livet litt lettere for medmennesker som har opplevd bakvaskelse, intoleranse, motstand. Nettopp du kan støtte folk i deres valg av kjæreste.

Og sammen kan vi feire OrklandPride og være stolte av det!