I avisa Sør-Trøndelag kommenterer Håkon Kolderup et tidligere innlegg fra undertegnede og mener vi serverer «Faktafeil om gammelskog». Bakgrunnen for påstanden skal visstnok være at vi ikke har svart på en kommentar ifra ham, som vi for øvrig ikke har sett. På det grunnlag konkluderer han med at vi ikke kan dokumentere påstanden om at «med stadig større mengder gammel skog, er faren for stormfellinger og påfølgende insektangrep, tørking og skogbranner mye større».

La oss innledningsvis si at vi er fornøyd med å få kommentarer til innlegget, for det gir muligheter for å utdype og å oppklare misforståelser. Når det gjelder Kolderup, gjør han flere fundamentale faglige feil, når han i sin «bevisførsel» behandler insektskader, tørking og skogbranner hver for seg og viser til amerikansk forskning. For det første har han tydeligvis ikke skjønt at insektangrep, tørke og skogbranner er følgeskader av stormfelling i vår sammenheng. Dermed «motbeviser» han de tre følgeskadene hver for seg som om stormfellingene ikke skjedde, og ender nokså langt ute på viddene. For det andre, hva insektene gjelder, har han heller ikke forstått at vi her snakker om ekstremt oppformerte bestander som følger av at stormfellingene lager et enormt matfat for barkbillene. Barkbillene befinner seg for øvrig i skogene til enhver tid, men i balanse. Det er stormfellingene som skaper ubalansen. Videre når det gjelder tørke, som i vår sammenheng er opptørking av insektdrept fallskog, oppfatter han det som et klimaspørsmål og et spørsmål om naturens tålegrense for tørkeperioder. Hva gjelder skogbranner synes han dermed heller ikke å ha forstått at stormfelling og opptørket billedrept skog er uhyre brannfarlig.

Ikke nok med dette, men for å motbevise våre påstander tyr han til amerikansk forskning. Hvorfor vet ikke vi, men det betyr kanskje at han ønsker seg andre skoger enn de norske. Det må han gjerne, men norske skoger er nå engang resultatet av menneskers aktive bruk av alle skogene gjennom flere hundre år. Urskog finnes det derfor svært lite av.  Slik er imidlertid våre skoger og de må vi fortsatt drive til beste for samfunnet. Den amerikanske bevisførselen er derfor lite relevant her.

Litteratur som underbygger vår påstand finnes det mye av, både av ny og gammel dato. Det vil for øvrig hjelpe godt på forståelsen å ha litt skogfaglig innsikt. Her vil vi nøye oss med å anbefale lesning om den godt dokumenterte «Gærne-natta» (1837). Den er trolig omtalt i de fleste bygdebøker i Midt-Norge, men ble også behandlet av Skogkommisjonen av 1849. For øvrig finnes stormen omtalt i mange sammenhenger. Vi kan samtidig minne om at skogene den gangen var såkalt plukkhogde skoger, dvs. ikke ulikt den skogbehandling enkelte miljøorganisasjoner ønsker seg i dag, såkalte «lukkede hogster».