I dette bofellesskapet bor åtte unge mennesker fast i egne leiligheter. Noen flere bor der sporadisk når de er på avlastning.

Hvem er disse ungdommene? De er like forskjellige som deg og meg, men de har én ting felles: De har en diagnose (eller flere) som gjør at de må ha tilsyn døgnet rundt. Det er disse diagnosene som gjør at de er beboere i borettslaget ved bredden av Orkla. Diagnosene er vidt forskjellige, men de fleste innbefatter psykisk utviklingshemming i én eller annen form.

Grunnen til at SV skrev om dette, var henvendelser fra foreldre/foresatte til disse ungdommene. De mente at forholdene med stor gjennomtrekk av ansatte og en uoversiktlig hverdag gjorde livet svært vanskelig og vondt for barna deres som bor her og for foreldrene. Vi opplevde fortvilelsen som enorm hos disse foreldrene.

Nå har tida gått. Når påska er over, er det fire måneder siden dette ropet om hjelp sto på trykk i avisa. Har tilværelsen blitt bedre for ungdommene og deres pårørende?

Ifølge rapporter fra administrasjonen til hovedutvalg for helse og mestring, er det tatt en del grep som har bedre situasjonen.

Representanter for foreldrene opplever det ikke slik. Flere av dem mener at situasjonen er verre enn noensinne. Utskiftingen av ansatte er urovekkende stor, og presset på de som jobber der gjør situasjonen svært vanskelig også for dem, sier de.

En mor prøver å beskrive litt av presset på ansatte og beboere:

«En ansatt som kommer på kveldsvakt, har ansvaret for to, noen ganger tre, ungdommer som de skal lage middag sammen med. Hver av ungdommene har krav på å være med og lage maten inne i sin egen leilighet. Dette medfører at bare middagsopplegget kan ta så mye som tre timer av kveldsvakta. Mens den ansatte jobber inne i de enkelte leilighetene, er de andre som hun/han har ansvar for, uten noen form for aktivitet. Og ofte kommer det ukjente på kveldsvakt som skal turnere disse oppgavene. Flere av beboerne håndterer endringer svært dårlig. At det ofte kommer nye folk på jobb, er en stor påkjenning for dem. Noen utvikler tilleggssymptomer på grunn av dette».

Kommunen har vedtatt å redusere bemanningen ved Elvebredden. Den samme kommunen har også vedtatt hvor mange timer personlig assistanse den enkelte bruker har behov for og skal få. Disse to parablene går i hver sin retning. Ansatte-situasjonen ved bofellesskapet gjør at beboerne ikke får den personlige hjelpen de har krav på – og ikke minst trenger.

Skal vi som samfunn godta at svake medlemmer av samfunnet vårt har det sånn?

Skal vi godta at foreldre sliter seg fullstendig ut mens de kjemper for at barna deres skal ha det bra?

Skal vi godta at bemanningen på Elvebredden er lavere nå enn den var?

Det er de aller, aller svakeste blant oss denne saken dreier seg om. De som har svake stemmer. De som ikke en gang vet hvordan de kan bruke den stemmen de har for å snakke sin egen sak.

Hadde vi fått pårørende-rapporter om slik tilstander ved helsetun eller sjukeheimer, ville protestene vært store og høylydte. Dessverre er det foruroligende få som reagerer på forholdene vi hører om ved Elvebredden.

Er det slik at denne gruppen mennesker ikke teller – heller ikke for Orklands politikere?