De innrømmer at de har banket og slått, men vil legge til at de har blitt utfordret og provosert. De føler seg utstøtt, utestengt og uthengt. De har stått opp for hverandre, men føler lokalsamfunnet ser på dem som «gjeng», ikke som kompiser. De har forsøkt å løpe vekk fra konflikter; ikke bare oppsøkt dem. De har blitt jaget av bevæpnet «borgervern», de har blitt spyttet på av voksne, og kastet på glattcella av politiet.

– Egentlig er vi bare en helt vanlig kompisgjeng som er glade i å spille fotball, sier de til avisa Sør-Trøndelag.

Hele historien

Nå står innvandrerungdommene frem i lokalavisa. Hensikten er å fortelle sin historie.

– Det som har stått i avisa er ikke sant. Det er ikke hele sannheten. Hele sannheten kommer aldri ut, sier de fem elevene, i alderen 17 til 19 år, når de oppsøker ST etter endt skoledag.

– Vi vil at sakene skal komme i avisa – hele saken. Vi vil fortelle vår side.

De erkjenner at de har havnet i trøbbel, at de kunne løst flere av situasjonene annerledes, og at reaksjonene deres har vært i overkant.

– Vi forsøker å stikke fra konfliktene. Men det kommer til et punkt…

Den seneste episoden utspilte seg i midten av april, da én av de fem havnet i konfrontasjon med en klassekamerat. I ST stod det at «en kompisgjeng på fem skal ha «lokket» offeret inn i et rom, hvorpå en av de fem tok kvelertak på offeret». Offeret skal i etterkant av episoden ha besvimt.

– I utgangspunktet var planen at jeg skulle sparke ham litt. Men da jeg stod der, overfor ham, så svartnet det helt for meg, sier han som stod bak kvelningen.

Foranledning

Gjerningspersonen fraskriver seg ikke skyld, men mener det er viktig at foranledningen til episoden også kommer frem i lyset.

– Søsteren min har en lidelse, og er lett å plage. I fjor høst laget noen nedsettende bilder av henne, satte hodet hennes på en tjukk manns kropp, og sendte ut via SnapChat, sier han.

– Skolen gjorde ingenting. Så, i april i år, ble hun mobbet av en annen person. Det var da jeg reagerte.

Etter hendelsen meldte gjerningspersonen seg for politiet, der det ble gjennomført avhør. Hendelsen førte til at han ble utvist fra skolen i fem dager, i tillegg til nedsatt karakter i orden og oppførsel.

– Vi har fått all skyld, men skolen ikke har brydd seg om årsaken til at jeg reagerte slik jeg gjorde.

Han er i dag siktet i saken.

– Ikke rasisme

Siden i fjor høst har situasjonen eskalert. Flere episoder har oppstått, og guttene kjenner på «motstanden» fra lokalbefolkningen. Men ordet «rasisme» vil de ikke bruke».

– Vi ser ikke på det som har skjedd som rasistisk motivert. I hvert fall ikke fra de som er like gamle som oss, forteller de.

– I høst, etter at vi ble beskyldt for å ha slått ned en 10-åring (se egen sak, red.anm.), ble vi jaktet på av en stor gjeng som hadde organisert seg via sosiale medier. Det var voksne folk i 30-årene; de kom etter oss med biler, motorsykler, traktor og balltre. Og da vi nylig spilte fotball i idrettsparken, ba en voksen mann oss om å «ha dere hjem og skjemmes», og så spyttet han etter oss.

Guttene mistenker at det var for å fremprovosere nye handlinger - nye slåsskamper.

– Han filmet oss samtidig som dette skjedde. Vi forstod hva han var ute etter.

Kollektiv avstraffelse

Den seneste hendelsen har ført til reaksjoner fra andre samfunnsaktører også. Selv om bare én av guttene erkjenner å ha vært involvert i kvelningsepisoden i april, har det ført til ringvirkninger for alle fem. Samtlige er på én eller flere måter utestengt fra sine daglige treningsarenaer, i alt fra noen dager, til ett år.

– Vi pleier å trene mye. Nå får vi ikke lov til å gjøre noe av det vi syns er morsomt. Nå har vi ikke noe sted å trene lenger.

– «De» hører ikke på oss, og vi har ikke fått forklare oss. Det virker som om de har bestemt seg på forhånd at alt er vår skyld.

De nevner flere historier der de erkjenner skyld, men der bare deler av historien har blitt gjort kjent. For eksempel i forbindelse med episoden i Orklahallen, der to ungdommer røk i tottene på hverandre.

– Han sa stygge ord til meg, og kalte meg «taper». Jeg spurte ham hvorfor han sa det, så dytta han meg – og jeg slo tilbake. I avisa stod det at det var i ansiktet, men det var det ikke; det var i skulderen.

Flere av kompisgjengen sier at de ikke har vært fysisk involvert i noen av hendelsene.

– Likevel blir vi straffet, og blir advart om at «dette er siste sjanse».

– Det er urettferdig at alle straffes for det én eller to av oss har gjort.

«Tok helt av»

Det var i forbindelse med to ulike hendelser på én dag, at det «tok helt av». I ST stod det at en tiåring hadde blitt slått ned på åpen gate. Hendelsen ble også omtalt i nasjonale medier.

– Det stemmer ikke. Han hadde kastet småstein etter bilen vår, og jeg slo ikke – jeg knipset hatten av hodet hans. Da falt han bakover.

– Like etterpå havnet to av oss i slagsmål på Kiwi, forteller en av de som var involvert i sistnevnte.

– Dette var på to forskjellige steder, og ingen av oss var med på begge hendelsene. Men da virket det som om folk trodde vi kjørte rundt og banka opp folk, fordi episodene var så tett på hverandre.

Politiet sier i dag at etterforskninga ikke kunne påvise at gutten ble utsatt for fysisk vold

– Vi vil ikke ha bråk. Det er andre folk som oppsøker oss og forsøker å provosere oss.

– Men når dere ser på disse episodene i ettertid; syns dere ikke selv at reaksjonene fra dere overgår provokasjonen?

– Jo, det har blitt i overkant voldsomt, men vi kan ikke ta imot alt. Det er de som slår først, da må vi forsvare oss selv. Ville ikke du også gjort det?

Frykter konsekvenser

Personen som stod bak kvelningen på klassekameraten, sier at han i ettertid har tenkt på at det kunne gått verre enn det gjorde.

– Liv kunne gått tapt, og jeg kunne havnet i fengsel. Jeg har sendt to meldinger og beklaget meg, via Facebook, men jeg fikk ikke noe svar da. Men vi har snakket sammen etterpå, og har skværet opp nå, sier gjerningsmannen.

– Vi har jo drømmer vi også. Vi har lyst til å få oss familie, utdanning og en skikkelig jobb. Da er det uheldig at det skjer ting som dette.

– Vi forstår konsekvensene, at vi kan bli kastet ut av skolen. At det vi gjør nå kan få betydning for fremtida vår, for drømmene våre. Det er noe vi tenker på.

De er ikke redde for å gå ut, men innser at det kanskje ikke er lurt å gå ut sammen. De drar ikke lenger på fest i Orkdal kommune, men heller til andre kommuner eller helt til Trondheim.

– Hvis vi drar til et sted der folk vet hvem vi er, skal de teste grenser og tøffe seg. Da stiller vi opp for, og beskytter, hverandre. Da er det er én for alle, alle for én.

– Det går helt fint å dra på fest andre steder. Vi er en helt vanlig kompisgjeng, sier de.

– Kunne dere gjort noe annerledes?

– Vi har snakket om å ikke blande oss i hverandres saker. Å trekke oss unna konfliktene, og la den enkelte gjøre opp selv, slik at ingen andre blir involvert.

Les også: Brukte dialog og mestring som medisin

– Hva nå?

De forteller at forholdet til politiet, er anstrengt. Etter kvelningshendelsen i april meldte gjerningsmannen seg for politiet, mens tre av de andre ble med som moralsk støtte.

– Vi meldte oss frivillig. Da pekte politiet på to av oss andre, og sa «bli med». De plasserte oss på isolat i tre timer, før vi ble avhørt. De lukket bare døra og gikk, uten å forklare hvorfor. Hvorfor gjorde de det? Vi andre hadde ikke gjort noe…

– Vi har ikke spesielt god kontakt med politiet. De sier til oss at vi ikke skal slå tilbake når vi blir provosert, og heller komme til dem. Men politiet gjør ikke noe.

– Hva skal til for at ting skal bli bra igjen?

– Vi må skjerpe oss vi også, for vi ønsker ikke å bli utestengt fra det vi syns er artig, men mobbingen av venner og familie må stoppe.